For en start på året...

Ribbeina er grodd og skavankene er små etter dette. Men bilulykken i februar sitter litt igjen enda...selv om ingen personskader ble til, heldigvis. Jeg var heldig tross alt og er glad jeg fortsatt sitter med livet i behold og at alt i alt var marginene på min side.

Kroppen fikk en sterk reaksjon på siste pollensprøyta jeg skulle ha på 3 år! I stedet for feiring, ble det kræsj, mistet lappen i 6 måneder, bot og må ha meg ny bil når den tiden kommer.

Litt over en måned har gått. Kroppen har kranglet siden, men nå ser det ut til at det løsner litt. Det har vært vanskelig å trene siden bilulykken, kroppen har gått tom etter en times tid og tatt lang tid på å restituere seg hver gang. Før hver helg har jeg hanglet og etter hver helg har jeg vært et vrak fordi jeg hadde trent noen timer to dager på rad.

Forrige mandag var nok en vrak dag. Bare litt verre. Jeg kjente pulsen var unormal høy når jeg skulle på årets første joggetur. Så jeg bestemte meg for å ta en kort 35min økt rolig. Pulsmessig ble det ikke rolig...167 i snitt... så etter endt økt, tenkte jeg at det var bra det ikke ble lenger og at jeg ikke burde ha trent. Men så tok jeg litt badstue etter turen og svetten rant som en foss. Med dammer rundt meg gikk jeg ut av badstua etter 15 min. Jeg drakk masse og gikk på jobb. Jeg var litt tung og tumlete i hodet og kom hjem ganske sliten og la meg tidlig. Tirsdagen våknet jeg med en ny kropp, men tok treningsfri og onsdagen og torsdagen likeså. Fredag sprudlet jeg av overskudd og tenkte nå skal jeg sykle hjem fra jobb. Jeg følte meg kvikk for første gang i år. Jeg syklet hjem på vraket med pigg fra jobb. Jeg bare suste avgårde og nøt hele turen hjem. Jeg spiste noen korn og ble med Wiggo for å svømme en times tid etterpå... Overlykkelig for at jeg denne gangen ikke hadde gått tom og kommet meg helt hjem. I hvor mange uker har jeg ikke slitt og vært på nippet til å grine av den elendige formen? Det var i uke 10 det skulle slippe...joho...

Helgen ble påfulgt med strålende vær og solen lot seg smette igjennom skyene og varme våres bleke kinn. Vel skituren på lørdag ble ikke så veldig artig da null feste, isete føre og klassiske ski ikke lot til å rope så hurra for. Men nøt likevel deler av solen og den skjønne naturen. I kontrast bød søndagsmorgen på årets første racertur. Sykkelen bare trillet av seg selv og jeg nøt hver meter. Det var litt småkjølig i starten men å vite at solen snart ville varme oss, varmet kroppen litt ekstra og det slo ikke feil. Wiggo og jeg var litt sent ute og måtte sykle inn de andre gutta. Denne gangen var det ikke jeg som sleit, men han som lå bak og prøvde å holde følge med meg på racer...Wiggo hadde nemmelig valgt å ta fatbiken denne dagen for å få litt ekstra trening...sjakktrekk? Han fikk i alle fall ekstra trening. Men jaggu klarte vi å ta igjen de andre til slutt, da de stoppet litt opp for å fikse en sykkel... Tror aldri jeg har hørt Wiggo puste og pese så mye før...men ikke så rart når vi cruset i nesten 40 på sletta enkelte steder...kan ikke si han hadde så godt trykk i de feite dekka...hehe. Men trening fikk han. Resten av turen gikk litt roligere for hans del. Selv nøt jeg av å holde følge og kjøre i et bedagelig tempo og kom meg igjennom min andre sykkeltur uten å gå tom. Bildet nedenfor er av gutta og meg... Wiggo med fatbiken og meg med racern i front...hehe...bildet har jeg lånt av Grøtterud.


I dag var det 4 dag med trening på rad. Det er 10 mars og jeg hadde bestemt meg for en tempoøkt på vei til jobb. Det ble 4 mil med motvind, men jeg var i form og kjørte i et ganske greit tempo og var fornøyd. Etter jobb, var jeg så motivert at jeg like greit syklet hjem også, 4 mil igjen. Men vinden hadde snudd og blitt til en sur og sterk nordavind....så det ble ikke så rolig som jeg hadde håpet på. Jeg vet ikke om det var kampen mot mørket eller vinden som var hardest..hehe....jeg kom meg hjem mot begge deler. Dessuten med overskudd!!! Herlig. Kanskje finnes det håp om en god sykkelsesong likevel. Den største utfordringen blir vel å komme meg på rittene uten lappen fram til 4 august. Kanskje må jeg bare ta sykkelen fatt? Kan hende jeg får en hjelpende hånd om jeg haiker i noen måneder fremover?

Uansett så ordner det seg. I verstefall må jeg stå over et ritt eller to. Sykkeltrening vil jeg få nok av uansett da jeg benytter meg av pendlingen til og fra jobb til å sitte litt på sykkelsetet og det er jo tross alt 4 mil hver vei... God trening til Jotunheimen rundt kanskje??? hehehe... Ser frem til påsken hvor turen skal gå til Mallorca. Sykling, sol og varme....blir digg... Desverre går jeg glipp av Norges cup åpningen, da jeg må på studietur med jobben...huff...blir en tur til Kroatia bare hihihi...blir digg det å. Ser fram til mange fine stunder i tiden som kommer!!!!

Takk til alle dere som har støttet meg gjennom disse turbulente ukene. Spesielt til Wiggo, mamma og pappa, søs Anita, Linn-Kristin og mine fantastiske kollegaer på Synergi Helse, dere er TOPP!!!!

Fremgangen fortsetter...

I dag er det 4 uker siden, det dumme, dumme ribbeins bruddene skjedde. Det virker som en evighet siden, men samtidig så er det slett ikke lenge siden. Jeg må jo bare skryte av den raske fremgangen jeg har hatt. Det er jo helt utrolig at plagene hemmer meg så lite som de gjør. Jo det strammer seg til av og til. Men litt koppemassasje gjør fortsatt den gode susen. 

Denne uken har vært litt mer ensidig form for trening. Snøen kom forrige helg hit i lavlandet, så med skia fatt på beina har jeg utfordret balansen. Dette ble en stor utfordring de første gangene. Den venstre siden var i veldig ubalanse. Det var tross alt her jeg hadde fått alle bruddene, så det er kanskje ikke så rart? Med en del konsentrasjon for at jeg skulle belaste venstre siden like mye som høyre, ble det ganske slitsomt arbeide. Pulsen ble høy for ingen ting. Spesielt om jeg skulle gå i mitt vante tempo som om ingen skade hadde skjedd. Klart kroppen fikk kjenne at det har skjedd noe. Men for å være helt ærlig har jeg driti i den pulsklokka. Ingen vits å ta hensyn til den. Men forklaringene for at jeg følte at formen ikke var så god kan nok forklares av litt vel høye pulsverdier.

Til tross skaden, klarer jeg å ergre meg over at både gamle og aktive skiløpere glir lett fra meg. Hvorfor er det så forbaska lett for dem? Hvorfor klarer jeg ikke å innhente den teknikken til å gå like fort og uanstrengt som dem? En eldre mann med mage fyker forbi og du har ikke sjans til å ta han igjen og ligge på skiene hans. En ung gutt på 12 år, fyker lett forbi deg i bakkene og du blir nesten frustrert....

Trøsten finner man når man fyker forbi de små familiene på søndagstur, en mosjonist som aldri har gått aktivt. Selv om formen ikke er på topp akkurat nå, fordi skaden gjør sitt og en litt trå høstsesong med virus har satt sine spor, så er man ikke tilbake til start... Formen er ikke så aller verst med alt i betrakning og den kommer seg. Selvfølgelig ikke fort nok, men likevel raskere enn forventet. 

Tar jeg en titt på mine siste 4 uker med trening, så ser vi en positiv kurve:



Fra første uke etter ribbeinsbruddene trente jeg bare 3t, denne uken klarte jeg 10,5 timer. Er ikke dette rask fremgang kanskje? Selv jeg må innrømme dette. Men om vi ser på det gule, som er i-3 sona så er nok tiden brukt der litt for drøy. Det tærer på kreftene og det viser at jeg presser kroppen en del. Spesielt på ski har denne gule sona steget. Mest fordi dette ikke er min idrett. Jeg har ikke brukt nok tid til dette. Så det er en enkel forklaring. Kanskje blir det feil i forhold til min sykkel oppkjøring? Men det er jeg ikke redd for. Jeg bygger form med litt variasjon i treningene og det er utfordringene jeg synes er gøy.

Denne uken var jeg på skikurs med Sondre Eriksen fra Synergi Helse for å jobbe litt med denne frustrerende skiteknikken. Selv med tips, skjønner jeg bare ikke hvordan jeg skal endre frasparket mitt. Jeg sitter liksom på sykkelen min. Litt frustrert etter kurset og snakk med andre så var det bare å innse at jeg trenger flere timer på ski. Jobbe med teknikken og flere timer med trening uten staver. Jeg har jo jobbet litt med det, men ikke nok denne uka. Men fått meg mange timer på ski. 

Torsdag kjøpte jeg meg nye skisko fra Rossignol. Denne gangen klassiske sko. Om ikke teknikken har blitt bedre så kan det se ut til at gnagesårene er redusert og med 3 økter i helgen uten å få et eneste ett må jeg si meg fornøyd. Utfordringen har vært at mine slakke sidebånd og leddbånd i ankelene som har måttet jobbe enormt mye med tilvendingen. Kombistøveler og skøytestøvler har gitt meg mye mer støtte, slik at jeg ikke har merket dette. På slutten av langturen i går var jeg så sliten at jeg vrikket anklene innover hver gang jeg gikk fiskeben. Ikke godt og etter hvert ble teknikken elendig og armene helt gåene. Det var tross alt min første langtur og med nye støvler skulle det bare mangle. Vet i alle fall at jeg må jobber mer med stabilitet. Men i dag gikk de 2 milene mye bedre og anklene virket allerede bedre styrket. 

Jeg har tilbrakt en del timer med min lagvenninne Anita Stenberg på skiene og i dag måtte hun desverre kaste inn håndkle. Men min venninne Tone Lagerqvist og Eiker CK syklisten Ken André Utgård stilte opp som treningsvenner på Ormåsen i dag og jaggu ble det noen timer i dag også. Veldig hyggelig å trene med andre. Tida går fort og da gjør det ikke noe om kroppen er litt sliten. Dessuten veldig godt å ha flere som stiller opp når min kjære Wiggo er avgårde og ikke kan holde meg i selskap. I ukedagene blir det mye trening alene så da er det ekstra hyggelig å trene med andre i helgene. At Wiggo er hjemme betyr ikke at vi ikke kan trene sammen altså, så ikke vær redd å spørre om selskap.

I helgen fikk jeg prøvd løypene på Abelone i Vikersund, Finnemarka fra Ulevann og mot Eiksetra og løypene på Ormåsen. Så mye variasjon her. Til sammenligning hadde jeg Konnerudmarka fra forrige uke. Så de beste forholdene var nok i høyden enda og føret har vært noe med blått alle dager. I dag ble det blå med lilla. Funket som rakkkern. 

Til uka, står det på programmet: stakekurs på mandag, styrke og løping på tirsdag, ski onsdag, spinning torsdag, ski fredag, så blir det sykkel og ski til helga, så er det bare å vente på at Sola snart skal titte frem..


I dag vil jeg avslutte innlegget med noen sitater fra den ene boken jeg leser om dagen: "O sykkelstyre, O kjørlighet" skrevet av Asle T. Johansen som jeg syklet med i Kaukasus i sommer. Jeg syntes hans beskrivelse om sykkellidenskap var så bra skrevet at den fortjener å bli sitert: " Forundringens nære slektning - lidenskapen - trer enda tidligere inn i sykkelevnetyrerens bevissthet. Frorundringen kan være lidenskaplig, og lidenskapen kan man ofte forundres over. Av og til kan lidenskapen ta helt over, og da er det den som styrer sykkeleventyreren. Både fornuft og egen vilje taper i kampen. Den kjører sitt eget løp og drar med seg eventyreren på stadig større dyp. Lidenskapen kan være som et alkoholproblem som skyver slekt og venner i annen rekke - ja, jobben med. Den kan være uhelbredelig. Derfor er det viktig å spille på lag med den, ellers kan en fort bli dens tjener. Folk skjønner stort sett ikke sykkeleventyrerens lidenskap. Han som skal selge sykkelen sin etter hvert års målpassering i Den store styrkeprøven Trondheim-Oslo, og som lover stort og hellig gjennom skjærende frimaser bådes seg selv, kone og barn om aldri mer å delta. Men som året etter står opplagt og entusiastisk på startstreken, klar for nye harde timer og mil på sykkelsetet. Og året deretter og deretter - til isjiasen eller aginaen tar ham.

For å ikke snakke om dem som piner seg i dagevis og ukevis på sykkelsetet når det er mye raskerer å ta bil eller fly. De fleste skjønner ingenting. Men forklaringen er ganske enkel. Når man drar fort av gårde, fraktes kroppen, men sjela blir igjen. Det er ikke målet som er det viktigste, men det å være underveis. Tenk på at hele livet er å være underveis med både kropp og sjel.

Og når kroppens morfin - endorfinet - begynner å bruse i blodet, opplever sykkeleventyreren sterke øyeblikk selv når regnet pisker. Skulle endorfinets toppkurve falle sammen med blånende tinder på tørr asfalt i solnedgang, gir det øyeblikk som ingen annen rus kan matche. Treningsnarkomanen har truffet "toppkurven" med voldsom kraft og gir lidenskapen de beste vilkår. Enskal ikke le av treningsnarkomanens avhengighet. Han har ikke bare rusens krefter å kjempe imot. Og for en sykkelnarkoman er det mange andre faktorer i tillegg som gir en summasjonseffekt av nesten ukontrollerbare dimensjoner. Han blir egentlig aldri heldbredet. Aktiviteten tar bare nye former, og han legger alltid listen så høyt han kan." For livets glade mennesker går solen aldri ned.

Asle får jaggu satt ord på det. Jeg tror oss syklister forstår dette og kjenner oss godt igjen. Kanskje får dette deg som ikke har blitt bitt av dette sykkelviruset til å forstå oss litt mer med denne forklaringen...kanskje blir du fristet til å prøve å finne ut hva dette egentlig dreier seg om? Eller kanskje heller skremmer deg bort fra hele tanken på å prøve dette...for en gang bitt...er de fleste fortapt. Uansett sykkeleventyrer eller ikke, kan det være greit å vite at, som Asle sier i boken sin: "Den som til slutt sier ja til en sykkeleventyrer, sier samtidig ja til en sykkel. Det vil alltid stå en sykkel imellom. Kjærligheten må derfor være ekte. Og det vet han/hun å utnytte." 

Heldigvis, har jeg møtt en person å dele dette med og vi er nok ganske likesinnende når det gjelder vår lidenskap. Dette dreier seg selvsagt ikke bare om sykkel, selv om det kan virke sånn. Denne lidenskap finner vi nesten alt vi gjør. Litt slitsomt til tider, men som drar med seg mye positivt og som drar oss med opp, når livet går litt trått. Kanskje forklarer dette også hvor jeg får min styrke fra når ulykken er ute. På en mirakuløs måte kommer man seg fort på beina igjen...og ofte kan man kjenne en seier og en lykke man ellers ikke ville ha følt. Jeg er heldig som får dele dette med en mann jeg elsker og som jeg har mange flere eventyr å dele med... Heldige meg!!!! Takk til dere alle som er med på å gjøre oss så heldige!

 

Optimismen er stor og fremgangen likeså!

For snart tre uker siden lå jeg å klamret meg fast i et tre som hadde brukket 4 i av mine ribbein. Tyngdekraften dro meg videre ned, men jeg holdt meg godt fast til Wiggo kom og sikret meg. Resten av historien har dere jo fra mitt forrige innlegg. 2014, begynte ikke akkurat som planlagt.


Ikke akkurat en fotomodell eller en skjønnhet her på sykehuset i Tromsø, UNN, men jeg var på beina og jeg var nok mye sprekere enn de fleste hadde vært med 4 brukne ribbein. Akkurat her hadde jeg nok smertestillende til å ikke lide altfor mye og jeg husker at jeg ikke hadde det så allerverst. Ble raskt skrevet ut av sykehuset og turen gikk tilbake til hytta igjen.

Allerede dagen etter jeg var på plass på hytta,jeg våknet opp og oppdaget at det lille blåmerket vi hadde sett dagen før hadde blitt noe større. Dagen etter var det blitt en del større...


Vel etter en uke var den ca dobbel så stor og dobbelt så mørkt. Slagene hadde vært harde og brutale. Store indreblødninger. Men etter en uke med massasje med blåmerkekrem fra apoteket var blåmerket helt bort. Det gikk i takt med smertene som ble mildere og mildere.

Første dag etter sykehuset, var jeg ute og gikk en tur på over en time. Det gikk fryktelig smått i starten og jeg klarte ikke å holde følge med pappa som er redusert i gangen etter mange hofteoperasjoner, så ingen stor form akkurat. Men jeg kom meg ut og jeg kjente det gjorde godt. Dessuten lindret det på smertene etter hvert som jeg fikk varmen og sirkulasjonen opp i kroppen.

Samme dag fikke jeg pappa til å koppemassere over ryggmusklene og ribbeina mine. Det gjorde veldig godt og det varte en stund. Så dette måtte jeg jo bare fortsette med. Smertene ble mildere og mildere. I slutten av første uken dro det seg veldig til. Jeg hadde provosert det med å bære opp massasjebenken på 14 kg opp trappene i to etasjer hjemme. Jeg ble sterkt redusert og fikk mye vondt i etterkant. Wiggo hjalp meg nesten hver dag med å koppe meg og jeg koppet litt selv. Så da søndagen var jeg sprek igjen og var så sprek at jeg valgte å teste sykkelen ute.

Wiggo hadde dratt ut. Selv ante jeg ikke om jeg kom til å komme langt, men ville ikke si noe om mitt forsøk. Visste jeg ville ta hensyn til smertene og meg selv om jeg gjorde dette alene og ikke pushe meg selv for langt...noe jeg fort gjør med andres samvær. Det var ikke godt å få i gang sykkelen og de første tråkkene ble stive og pusten var tung. Ble fort andpusten, men det kom jo av de korte og stramme pustemusklene mellom ribbeinene. Det føltes ut som om jeg aldri hadde trent før. Smertene var der men om de ikke var verre, ville jeg holde ut. Etter 45min, løsnet det litt og da var jeg ordentlig varm i kroppen og smertene mildere. Jeg syklet hele 27km denne dagen. Det var en seier i seg selv. Det føltes godt. Jeg fikk ut mye frustrasjon. Frustrert fordi jeg ikke kunne være med å trene og gjøre som jeg vil. Jeg fikk en stor opptur. Gleden var enorm og jeg følte meg utrolig energisk og kvikk resten av dagen...det var en lykkerus.

Mandag var jeg tilbake til jobb. De fleste hadde advart meg om at jeg gikk mot den verste uka. Legen hadde sagt at mellom dag 7 og 14 er det mye som gror så da vil smertene gå på. Jeg følte meg fin på mandag og valgte å prøve meg på jobb. Den er jo veldig fysisk men det gikk veldig bra. For hver kunde jeg masserte og følte meg grei, ble jeg så utrolig glad. Dette skulle ikke hindre meg i å jobbe med andre ord. Jeg tok det pent første dag. Var slitsomt nok, men blid og fornøyd gikk jeg inn for at jeg skulle tåle 7 timer med massasje dagen etter. Klart det gikk...jeg var jo så positivt innstilt. Dette gikk over alle forventninger. Riktignok utslitt etter jobb og ikke mye til tess når middagen var laget og fortært. Så jeg stupte i seng. Så kom det et par dager hvor natta ble forstyrret av stive muskler som verket fryktlig. Sov urolig, svettet og drømte fælt...var ikke helt opplagt når jeg skulle på jobb. Men formen gikk seg til utpå dagen. Da første uka på jobb var over, hadde jeg fortsatt overskudd igjen. En lang og god natts søvn til lørdagen og jeg var kvikk og klar for spinningtime. Bare det å gå opp bakken til spinninglokalene var ganske tungt. Fortsatt problemer med å bruke pusten riktig. Første 30min på spinning var tunge, men igjen opplevde jeg at det løsnet og det gjorde godt. Dette varte hele dagen. Søndag ble det 2t med sykling og denne gangen ble det bakker. Dette gikk utrolig fint. Selv i -9 grader. Det største problemet ble kalde hender på vei hjem etter en lang nedkjøring fra nesten 600 høyde meter.

Nok en uke hadde gått og fremgang fra forrige sykkeltur var så enorm stor at lykkerusen var enda større :) Denne uken har jeg jobbet som normalt med massasje, trent korte økter, 1t av gangen i ukedagene. Svømming har jeg også prøvd og det var faktisk det vondeste nest etter løping som jeg ikke har gjort enda siden første uka. Men det begynner å gå seg til. Jeg har svømt to ganger denne uka, vært en gang på rulla og i går gikk jeg en time på langrenn. Det er helt fantastik fremgang. Denne uka har jeg følt at jeg nærmer meg en normal hverdag. Jeg kan løfte tyngre og jeg kan gjøre mer og mer uten at det er smertefullt. Dette går veien og jeg kommer sterkere tilbake.

En ting er sikkert og det er at trening og kopping har fått meg raskere tilbake. Alt dreier seg å øke sirkulasjonen for å øke helingsprosessen. Om noen skulle være utsatt for brudd eller brist, få deg koppemassasje og kjøp deg et sett med silikonkopper på Synergi Helse for eksempel og kopp hverdag. Den plasseres på uskadde steder og føres forsiktig over bruddene. Dette skal ikke gjøre veldig vondt...men man kjenner den muskulære sårheten i starten før det blir bedre. Utrolig mye smerter som slipper og hverdagen blir så mye bedre fordi disse smertene er det ingen smertestillende som tar. Om du ikke får morfin som man ikke får annet første dag man er utsatt for ulykken, men ikke videre. Dette er i alle fall gode erfaringer jeg tar med meg videre i mitt yrke som massasjeterapeut og deler med dere andre.

Ha en fin helg folkens...nå stikker jeg ut på fatbiken før det blir snømåking og en skiøkt. Kong vinter har bare ventet på at jeg skal bli bedre og nå er skiløypene tilgjengelige lokalt også :)

2014 Ny sesong, nye muligheter og nye utfordringer

Her sitter jeg og vurderer min første økt på rulla for i år. Jeg har hatt noen ufrivillige dager med hvile. For en uke siden dro jeg nordover på hytta for å besøke mamma og pappa, søster med familie og får å se nordlys.Vi hadde hatt ei flott romjul så langt. Selv hadde jeg fått trent litt hver dag og formen virket bedre enn på lenge og kroppen var uthvilt og smertefri. Det var deilig.

Det var mer snø her i nord enn de grønne gressplene på østlandet.  Men snøforholdene de siste dagene hadde blitt dårligere av mildværet og regnet også på Senja. I Botnhamn var snøen ganske råtten så ski var ingen alternativ. Skaraen var hard nok til å gå på. Dermed forrige søndag, tok vi turen ut i fjellet mens det enda var lyst som varer ca 3-4 timer med skumring. Sola kommer aldri opp på denne tida av året.

Når vi kom litt opp i høyden var det et tynt lag med nysnø oppe på skaraen. Det var litt glatt enkelte steder og det kladda litt under broddene mine av og til, men det gikk greit. Vi gikk opp mot Astridtind. Planen var aldri å gå til topps dit. Vær og forholdene var ikke så bra. Vi tuslet opp mot første platå, ca 240m over havet på høyeste punkt om jeg husker rett. Det var mer tåkete her oppe, så vi holdt oss mot havet og gikk mot sommerstien, sneveien. Jeg hadde ikke gått den veien før og ikke alltid lett å kjenne seg igjen, men med sikten ned mot hytta i ny og ned holdt oss orienterte og Wiggo hadde kontroll med kompasset som stemte overens med min estimering.

Da vi nærmet oss sneveien, ble jeg mer sikkert på at vi var på rett vei. Ved Storvannet ca 160 høyde meter, bestemte vi oss for å starte nedstigningen. Jeg hadde i bakhodet at det var veldig bratte partier ned den veien og var litt usikker på om vi kom til å komme oss ned herfra. Tenkte tanken om at vi kanskje burde ta sneveien, men visste også at den også var relativt bratt og ikke visste jeg hvordan forholdene er der om vinteren. Om det skulle vise seg at vi ikke kom ned så kunne vi bare gå opp igjen. Til høyre i bildet kan dere se fjellsiden vi gikk ned.



Wiggo og jeg kom fra hver vår kant og hadde begynt nedstigningen. Det var ganske bratt, men det gikk greit. Wiggo lå litt foran meg i terrenget. Plutselig går jeg dypere gjennom snøen enn vanlig og kjenner jeg mister balanse og faller på rompa. Jeg begynner å gli ukontrollert. Det går fort og jeg glir sidelengs og får ikke tak med bena for å stoppe. Jeg fyker forbi Wiggo som prøver å ta tak i meg, men han glipper og farten øker. Først treffer jeg stein som står opp som jeg selv trodde var en trerot, men farta reduseres ikke. Noen fjellbjørk kommer i løypa som jeg sikter meg i mot. Jeg visste det kom til å gjøre vondt, men det ville stoppe meg.

På sekundet stopper jeg mot fjellbjørka. Pusten blir slått ut av meg, noen knasende lyder innvendig i kroppen både kjenne og høres. Akkurat som ryggraden ble forflyttet og jeg var sikker på at jeg hadde brukket noen ribbein selv om jeg aldri hadde gjort det før. Det tok noen sekunder før jeg fikk pusten tilbake. Jeg kjente kvalmen snike seg på. Jeg klamrer meg fast i treet for å ikke skli videre. Wiggo kommer over meg, sikrer meg bak og prøver å få kontakt med meg. Jeg ligger og hører hans fortvilelse i stemmen men jeg klarer ikke å svare han. Jeg prøver å få puste, så kommer noen gisp og jeg får sakte men sikkert kontroll på pusten. Det gjør fryktelig vondt å puste inn og jeg kjenner det knepper nede i ryggen hver gang jeg drar inn pusten. Det iler nedover i venstre benet, fra bekkenet og ned til hælen. Nok en gang var det venstre siden som hadde fått det største støtet. Med svak stemme fikk jeg endelig si noen ord til Wiggo. Det gjør vondt, jeg tror jeg har brekt eller brista noen ribbein. Det gjorde vondt å prate. Jeg prøvde å komme meg på beina. Jeg visste at jeg ikke kunne ligge for lenge. Da ville jeg stivne til, bli kald og ikke kunne bevege meg. Vi måtte komme oss ned. Ingen kunne hente oss i fjellveggen her.

Wiggo støttet meg opp slik at jeg fikk stabilisert meg opp på beina. Det nøkket til ved den firkanta ryggmuskelen og opp til skulderbladet. Jeg kjente at jeg trengte støtte nederst i ryggen. Tok av meg den ene jakka og bant den opp rundt livet. Det hjalp noe. Det var langt ned. Wiggo ville ringe til foreldrene mine. Jeg sa nei, ikke enda, vi ringer når vi kommer ned. Det kan ta laaang tid. Heldigvis var det under 100hm ned, men hvert steg jeg tok var smertefult. Ingenting var bedre enn det andre, steget bakover gjorde like vondt som fremover og sidelengs. Etter hvert fant vi løsningen. Wiggo gikk opp ei løype og fant de beste og tryggeste rutene litt etter litt. Kom tilbake og hentet meg og støttet meg. Noen ganger sankt jeg noen cm ekstra ned i snøen og smertene ble uutholdlige. Men jeg bet tenna sammen, tok steg for steg og visste at jeg måtte ned. Wiggo var fantastisk og hjalp meg trygt ned.

Vi kom oss omsider ned og mamma kom og hentet oss de siste kilometerene. Jeg fikk dusjet og middagen stod klar. Men jeg var ikke sulten. Jeg var sliten og jeg hadde vondt. Noen stillinger lindret og det gjaldt å holde seg i ro. En minste feilbevegelse var langt over min toleransegrense. Etter hvert fikk jeg summet meg. Jeg ble mer og mer sikker på at dette var ribbeisbrudd. Visste at det ikke var så mye å gjøre om det var det. Var i tvil om jeg skulle ringe legevakta. Men fattet til fornuft og ringte. Det kunne jo være mer som hadde gått føyken, selv om lungene virket intakte så kunne det være en saktegående punktering. Jeg ringte legevakta og forklarte situasjonen og vondtene jeg hadde. Når helsesekretæren hadde tenkt seg nøye om og tatt vurderingene sine kom hun fram til slutt at det beste var å hente meg med ambulanse for å være på den sikre siden. Jeg var usikker på om det var så nødvendig og at det kunne jo være at andre med mer alvorlige situasjoner kunne dukke opp den tida det tok å frakte meg til Finnsnes som ville ta 75min.

Ambulansen kom og lurte på hvor personen de skulle henta var. Det er meg svarte jeg stående rett bak pappa. Med overraskende blikk utbryter ambulansesjåføren: "Å ja, d ær ikkje så gale med dæ som vi fekk forklart." Jeg så uforskammet bra ut med andre ord. Men to-tre analyser fant de fort ut at jeg kanskje tålte litt mer enn de fleste. De gav meg morfin og la meg på båre. Kjørte pent på de dårlige vinterveiene på Senja. Den ene ambulansesjåføren Begnt ba meg å hilse kusnina mi ho Hege :) Jeg ble døsig av morfinen fram til Finnsnes. Reisa gikk fint.

På Finnsnes kom jeg raskt inn til lege. Han konkluderte raskt at han måtte sende meg videre til Tromsø for å sjekke lungene, nyrene og milten. Jeg hadde spor av blod i urinen. Ellers hadde jeg et lite blåmerke som nå har blitt mega stort og mørk lilla på venstre siden, og ingen andre synlige skader men store smerter muskulært og ved de nedre ribbeina, samt nedenfor skulderbladet langs siden.

Vi ble brakt videre i ambulanse til Tromsø. Det gikk i 100 og vi var der på 96min. Ambulansesjåføren fryktet at milten skulle sprekke. Men jeg skravlet hele veien og holdt meg fast i båra i hver høyre sving. Med drypp i hver arm og effekten av morfinen følte jeg meg ganske pigg så lenge jeg holdt meg i samme stilling. Jeg hadde jo litt smerter som jeg kjente hele tiden men ikke noen ille. Dessuten fikk jeg det vanlige energikicket etter noen timer etter at jeg har fått morfin. Jeg trengte ikke mer enn det jeg fikk i den første ambulansen.

I Tromsø ble vi godt tatt i mot. Alt gikk fort. Vi hadde alle svarene på et par timer. Heldigvis viste det seg at jeg bare hadde 4 ribbeinsbrudd på TH11 og TH12 på venstre siden. Vel, nå noen dager senere kjenner jeg at de har oversett et brudd, da det knepper og gjør mest vondt i TH7 området. Det var jo også der det gjorde mest vondt på legevakta i Finnsnes når legen kjente på ribbeina mine. Men det er jo ikke alltid man ser alle bruddene de første dagene etter ulykka så det er nok sannsynlig at det er flere brudd.

Alt i alt, har jeg det ikke så ille. Jeg tar smertestillende som døyver toppene for at jeg skal få puste mest mulig normalt og unngå lungebetennelse. Klart det er ikke godt å gjøre feil bevegelser, komme seg opp og ned av sofaen eller senga. Men jeg kan gå turer og i dag skal jeg prøve meg på rulla :)

Ikke akkurat en bra start på en ny sesong. Men heller ikke den verste perioden å være uheldig på heller. Har tid til å bli bra igjen. Vel, går glipp av bane NM i Polen neste helg da og må kanskje endre flere planer i januar. Jeg var tross alt heldig når uhellet først var ute.

Nytt årsfeiringen ble intimt og hyggelig. Jeg holdt ut til langt over midtnatt og jeg fikk endelig oppleve mitt første og lille nordlys!


Takk til alle som har stillt opp og stiller opp for meg, hjelper til mens jeg er litt redusert. Mamma, pappa, søstern, Gunda for å nevne noen og ikke minst Wiggo som er helt fantastisk. Jeg er overbevist om at jeg ikke kunne ha funnet noen bedre mann enn han :)

Sammen skal vi nok komme oss ut av også dette. Vi får komme sterkere tilbake!!! GODT NYTT ÅR alle sammen!

 

Sesongen 2013 - ikke helt som forventet

I kveld har jeg faktisk satt meg ned foran PCn min. Den har jeg faktisk ikke hatt oppe og gå siden i august, altså min egen, den som er bare min. Ja..tror faktisk det var sist jeg oppdaterte bloggen min.

Jeg lovte å komme tilbake med referat fra turen....vel den kommer ikke akkurat i kveld. Ikke sikkert det kommer heller, men skal aldri si aldri...

Mye har skjedd siden august. Formmessig var høsten tung og slett ikke bra. Mens den største begivenheten min har vært å bli samboer med han jeg ikke ville ha vært forruten. Når sykkelsesongen var slutt, sliten og litt energiløs, var jeg ikke sein om å pakke kartongene og innvandere huset til Wiggo i Geithus, som tok meg etterlengtet imot med åpne armer og varmt hjerte. Selv om jeg trivdes godt på Konnerud og veien til jobb har blitt lenger, så kan jeg ikke si noe annet enn at jeg ikke trives noe mindre her i Geithus, bare 5 km unna Vikersund sentrum. Samfunnet og miljøet Wiggo er i, bare passer meg.

Det blir riktig noe lengre avstand til min familie og mine venner. Men med litt planlegging, så er det jo ikke akkurat hokuspokus. Vet riktig nok at avstanden er stor nok til at det blir litt tiltak enn å bare svippe innom og finne på noe fort og gæli og det gjelder vel begge retninger. Må vel regne med at det blir oftere jeg som besøker andre enn at andre besøker meg. Jeg jobber jo tross alt i Oslo og Drammen hver uke og farter i Drammen hver dag i ukedagene.

Jeg har jo vært vant til å bo langt unna familie og venner. Men har til tross, god kontakt med de aller nærmeste. Noen bedre enn andre, men slik blir det alltid. Avstander er ingen store hindringer lenger. Og er det noen som er tilpassningsdyktig, så er det vel meg. Jeg er ikke så kravstor, så lenge jeg føler meg trygg, hjemme og ivaretatt. Da kan jeg trives de fleste steder i verden.

Det føles i alle fall godt å bo under samme tak som Wiggo. En behagelig ro har funnet sin plass i kroppen. Ingenting er som å smyge seg inntil en varmkropp hver kveld, spesielt nå i disse kjølige høstkveldene og vinteren kommer snikende imøte. Ikke trenger man å planlegge pakkingen hver eneste dag på samme måte lenger og da blir det mer energi til andre ting.

De siste ukene har godt mye til å komme seg til rette, og brikkene begynner å falle en del på plass.

Siden dette er en sykkelblogg så går vi litt over til dette igjen... Jeg har selvfølgelig trent mye mindre den siste måneden og hadde i grunn startet og trappe opp igjen. Men formen har vært utrolig ustabil. Noe den har vært veldig siden sommerferien...

Vi kan jo begynne med å analysere høst sesongen. Formen var jo så fantastisk da jeg avsluttet med Jotunheimen før sommerferien og med 3 uker med sykling i Kaukasus forventet jeg at høstsesongen kom til å bli knall. Slik ble det altså ikke.

Første uka i Kaukasus fløt av seg selv og jeg trengte ikke å anstrenge meg på turen. Perfekt oppladning til høsten var det. Savnet de store bakkene jeg hadde forventet meg den første uken, men tok det ikke så tungt. Etter hvert var ikke dette så store bekymringen. Hver dag levde  vi et eventyr og opplevelse ble mange. Men etter den første uken, begynte magen og trøble. Dette var jeg ikke alene om, de fleste var nok litt urolige i magen i noen dager. Trodde selv at dette var forbigående. Jeg hadde noen fryktelig ille dager og det roet seg jo litt etter hvert og ble mer kontrollerbart. Dagene gikk og det ble til uker.

Da vi var vel hjemme, trodde jeg magen ville raskt stabilisere seg. Det kan du tro, når jeg satte i gang med å trene litt hardt for å vekke konkurranse formen, var det ikke ro å få. Jeg plagdes og jeg kunne ikke kjøre så hardt før magen var smertefull. Betent og jævlig ble den. Jeg var hos lege etter noen uker da det bare var melkesyretabletter som stabiliserte den litt, til en viss grad. Sluttet jeg på dem, så var det full uro igjen. Prøvene var fine, jernnivået var litt i grenseland, men ikke faretruende. Så det var nok antagelig bare et virus på gang. Legen anbefalte med å roe litt ned. Jeg gjorde det...en hard økt i uka, hver onsdag, løping hver tirsdag og ellers sykling til og fra jobb i ukedagene. Så var det 2-3 ritt i helgene da... I starten ble dette altfor tøft, og innser at jeg bare burde ha tatt en hel uke helt med ro.



Ta signaler og lytte til kroppen, ja trodde jeg hadde roet det godt nok ned...eneste jeg visste var at jeg ikke burde ha vært med på en del av rittetene i starten. Det var bare tullete. Magefølelsen sa nei, men troen på at jeg var blitt bedre og at formen kom seg var så sterk at jeg ble med hver helg likevel.



De første rittene, gikk jeg tom etter 2-3 mil...likevel stilte jeg og var med. Etter hvert hang jeg lenger med og noen dager gikk det bare totalt skeis. Overskuddet var borte, konkurranseinstinktet varte ikke lenge. Det holdt noen ganger til en kort tempo da, som gjorde at optimismen blusset opp. At jeg hadde smerter i magen, var jeg jo blitt vant til og når jeg kjørte litt hardt, glemte jeg jo det litt bort frem til jeg var tom og beina ikke svarte lenger.

Jeg var alltid støl og tung i beina. Dårligere bevegelighet hadde jeg også, uansett hvor mye jeg tøyde. Skjønte jo at tarmene som bidro til dette.

Kan jo fortelle at når jeg løp hjem, opp til Konnerud fra byen en gang i uka, så måtte jeg alltid stoppe opp i de verste partiene. Legge meg ned og trekke pusten godt inn, massere opp mellomgulvet der en av de største pustemusklene ligger for å avspenne den. Siden tarmene var så smertefulle, hadde jo pustemønstret også forandret seg. Dyp pust orket jeg jo ikke, det ble jo så smertefult. Like vel når det roet seg, jogget jeg videre og stoppet opp innimellom for å roe ned smertene. 

Galskap...ja det var galskap... Selv det å sykle opp Konnerudbakkene de andre dagene ble for hardt og smertefullt. Når jeg satt fremoverbøyd over sykkelen, smertet det i hvert tråkk. Bare det å stryke lett på magen, var ømt og det sved. Hva er det som driver oss til å gjøre oss selv så vondt?

Siden jeg gikk så fort tom, passet jeg på å fylle på ofte. Men dette gjorde litt vondt verre, da jobbet jo magen konstant og var oppblåst hele tiden. Og det gav meg ikke mer overskudd i grunn.

Etter 8 uker med plagene, var jeg litt utmattet og lei. Jeg kjente at humøret var anerledes. Utslitt var jeg etter jobb. Jeg ble mer agressiv og kvass i replikkene, den første timen når jeg kom hjem til foreldrene mine. Når jeg tok toget fra Oslo og fant sitteplass, sovnet jeg så fort jeg satt meg. Kom jeg ved siden av noen som påvirket meg negativt, måtte jeg bare flytte meg. Jeg orket ikke slitsomme mennesker, for mye skravling eller klaging...jeg måtte ha ro.

Husker en gang, jeg syklet hjem fra jobb...hadde syklet knapt 2 km og var nesten dø... Som en reddende engel, dukket Wiggo opp og jeg takket ikke nei til å sitte på med han opp. En annen gang jeg følte det samme, og ingen Wiggo kom, syklet jeg opp hele veien hjem. Jeg fikk satt sykkelen i garasjen, tatt av meg skoene og hengt fra meg jakke. Men måtte sette meg ned litt før jeg gikk opp trappa. Det stod en stol i gangen...jeg sovnet i den. Der satt jeg, neddynket i svette. Husker ikke om det var mamma eller pappa som oppdaget meg. Men husker at jeg fikk et glass appelsinjuice av pappa og jeg kviknet til. Det var skikkelig ekkelt. Tror jeg var litt bleik om nebbet og hadde et par litt bekymret foreldre. Jeg var bare sulten og sliten. Enda jeg hadde spist rett før jeg dro fra jobb. Da jeg fikk i meg middag, ble formen mye bedre.



Hver dag var en kamp etter jobb, likevel stilte jeg opp i ritt i helgene. Det gikk jo litt bedre for hver uke. Men fremgang var så ørliten at jeg ikke burde ha stilt. Utrolig nok gjennomførte jeg hvert eneste ett. Selv om jeg ble tatt ut i de siste Norges cupene som kom som rittdag 3 og overskuddet var lik null. Jeg visste jo hvorfor, så nederlaget var ikke så tungt. Tanken var at det ville gi meg bedre utgangspunkt for neste år... Det var det som holdt meg gående og et ørlite håp om at formen plutselig ble normal igjen...



Sesongen 2013, ble altså ikke så veldig vellykket. Norges cupene ble en katastrofe, ryggen som ødla for de 3 første og magen de siste. Endte vel opp på 26 plass i sammendraget. Kunne dog ha gått verre... Et håp om å gjøre en bedre plassering i sammendraget i Norgescupen enn 8 plass i 2009, har duftet litt bort med overskuddet...



På Norgesrankingen, ble det midt på treet...sammendraget er ikke helt ferdigstilt enda, men vil anta jeg ender et sted mellom 14-18. Mens på temporankingen vil jeg nok komme blant de 10. Mest pga av et relativt bra resultat i NM.



Sånn sykkelmessig var faktisk NM oppturen i år, når vi ser bort fra fellesstarten som jeg ødla med dårlige matvaner dagen før og måtte betale for det med oppkast, tom for næring og kramper i rittet, endte på en kjip men ok 20 plass. 



Ellers fant jeg vel ut at jeg er en utmerket turrytter og egner meg for ekstremt lange distanser, da jeg gikk i havn med en seier i Jotunheimen rundt, 430km på 15t10min og enda hadde jeg mer å gå på og noe forbedringspotensiale på mat og drikke underveis.



Lever litt på de gode minnene fra rittet enda J Har også noen pallplassering i noen litt mindre viktige ritt også da...

 

Oktober har gått til flytting, analysering av sesongen, samt de andre årene. Mye av overskuddet har kommet tilbake. Magen er blitt bedre, men ikke bra. Var litt uheldig og fikk en ny runde på banesamling i Polen for et par uker siden. 



Eller det vil si, akkurat her i skrivende stund, er den blitt veldig bra. Hadde et par dager med faste denne uka, hvor av den eneste næringen jeg tok var 400 kalorier med smoothie mens jeg jobbet. Ellers drakk jeg mye vann og kamomille te. Utrolig nok gikk jeg ikke tom og jeg hadde overskudd til å gjøre ting hjemme. Jeg trente ikke selvsagt, men lå ikke på sofaen heller. Tarmene roet seg og er ikke så ømme og vonde lenger. De to dagene gikk ganske fint for jeg var fast bestemt på å gjennomføre de og det gav meg nok litt ekstra energi.



Den største effekten er vel at hvilepulsen har gått fra 60-65 til 47-50. Dessuten føler jeg meg mer restituert og så at jeg hentet meg fort inn på trening i dag. Fikk litt etter virkninger senere på dagen da matinntaket ble litt lavt, men god form igjen når lagrene ble fylt på.



Har en liten mistanke på at jeg reagerer ekstremt på hvete og sukker om dagen. Men vi får se hva vi kommer fram til når jeg har vært hos legen om 10 dagers tid. Var visst over 3 ukers ventetid...joho...helse Norge på sin plass. Men ikke sikkert vi kommer noe på vei. Akkurat der er jeg ikke så optmistisk. Har jo funnet ut en del ting som hjelper, så kan klare meg greit.



Ellers har vel mye vært ettervirkninger av et for hardt kjør over tid de siste årene. Noe jeg har måtte betale mye for, og som gjør at formen og immunforsvaret har vært mye jojo. Føler selv at det har balansert seg en del, men litt vanskelig for å slippe opp er det jo.



Den totale balansen har jeg ikke funnet enda. Da jeg er litt usikker på hvordan jeg skal satse neste år. Hvor mye bør jeg være med på, hva bør jeg være med på, hva er moro å være med på? Hvor mye tåler jeg? Hva blir for mye? Mye om og men. Ei veldig god venninne av meg, mener jeg kanskje burde ta en hvile år, ikke satse så mye. Hun har litt rett og jeg hadde ikke hatt vondt av det. Men vet at jeg burde ha gjort det i 2011 og at jeg føler at jeg har et mye bedre utgangspunkt nå og vet at jeg ikke vil kunne satse evig. For hvilken pris? Jeg hater å satse halvveis og det klarer jeg ikke, selv om jeg vet det ikke er optimalt slik jeg har gjort så langt. 



Er i en liten gråsone og i tankeboks akkurat nå. Har mine tanker rundt det og har en ide om hva jeg synes kunne ha vært moro. Men litt redd for at planene min kan være litt mye. Jeg er ikke klar for å legge fra meg elitelisensen enda...



Men skal jeg satse elite, så vet jeg at det kan være lurt å få seg en trener om jeg skal få litt struktur og balansert trening i forhold til jobben også. Alene er det fryktelig vanskelig synes jeg, selv om det går veldig bra når jeg har opplegget klart, men ser ikke selv når jeg blir overivrig og gjør mer og mer.



Første mål er å få formen i balanse og jeg jobber litt mot bane NM som er i Polen 2014. Moro med noe anerledes. Det blir også NM i Eidsvoll...utover det er ikke planene 100 % enda.



Akkurat nå trenger jeg litt motivasjon...men den kommer om jeg får flere slike dager som på trening i dag...og at formen blir mer stabil. Noe den blir, for det har jeg bestemt.



Nytt år er i vente og vi får se hva 2014 har i vente...

 

17.08.2013

Det var mandag i første uka i juli. I år hadde det passet å bli med i Jotunheimenrundt, tenkte jeg. Jeg spurte Wiggo om han var keen. Det var han. Tirsdag fikk jeg bekreftelse på jobben at jeg kunne dra, så da var det bare å melde oss på... Jeg satt der...hva har jeg gjort nå? 430 km stod på programmet og jeg visste virkelig ikke hva vi gikk til. Mange bare ristet på hodet og syntes vi virkelig ikke er normale...hehe...kanskje det. Kanskje ikke så mange som hadde gjort det samme. Men om det var et langt ritt som har fristet i mange år så har det nettopp vært Jotunheimen. DSSP har ikke vært like fristende og Jotunheimen virket som gav oss både natur og opplevelser, og ikke minst bakker... Digger bakker...jo lengre og brattere jo bedre... Ikke at jeg er bygd for det, men fryktelig gøy. Tror jeg bare blir så fornøyd med meg selv for hver gang jeg klarer en god stigning. Dessuten elsker jeg utforkjøringen som kommer etterpå. Det er så befriende...

Jeg forhørte meg litt rundt. Det var noen kjentfolk som skulle være med. Monica Storhaug, selve Jotunheimdronninga var selvfølgelig med å. Jeg hadde ingen planer å kunne ta henne. Det ble for optimistisk. Jeg la målene lavt og tenkte kun på å kunne gjennomføre et så langt ritt og kjøre i komfortsonen så mye som mulig. Jeg la inn et realistisk mål og tenkte at 16-17t alt etter som hvordan vær og vind ble, måtte være en ok tid å komme seg igjennom på. Jeg følte jo at jeg burde være trent nok for å få en ok tur på den tiden. 

Jeg kom i kontakt med noen kjente Asker CK folk og de skulle kjøre på ca samme tid som jeg selv hadde planlagt. Wiggo var med meg og vi følte vel at det var fornuftig. Jeg hadde pratet litt med Arne Lokutu angående hvor det var lurt å legge ut saker og ting. Postene var klare. Maten var planlagt og jeg spiste meg opp dagene i forkant og hadde lagd med mat til oss for turen over til Lærdal. Vi var ganske godt forberedt.

Starten skulle bli fredag kveld kl 21. Vi var fremme i 17 tida og fikk ordnet sykler og alt. Jeg kjente at spenningen begynte å komme i kroppen og ble påvirket av alle som stresset rundt. Det gjorde ikke jeg, men ble litt lopper i blodet av stemningen rundt. Jeg gruet meg litt. Mine ting var klare og lagt på plass. Ble litt nervøs på Wiggos vegne som ikke var helt klar og hadde valgt å få litt blund på øyet før start. Jeg la meg nedpå selv. Lå 30min og slappet av...før jeg følte jeg måtte ut og gjøre meg klar og varme litt opp. Men det ble ingen oppvarming. Jeg traff på Asker gjengen og fikk nye poster enn de planlagte og da slang jeg meg rundt og fikk Wiggo med på å legge om planen. Han ble kanskje litt forvirret akkurat der og da. Men det gikk bra altså. :)

 Vi kom oss til startstreken og var plassert bakerst i feltet med Asker gjengen. Samme det, måtte starte rolig, hadde jo ikke varmet opp heller...vi hadde jo noen timer på setet foran oss. Så no stress... Ca 400 startende gale syklister stod på startsstreken kl 21 og det var forløpig tørt i lufta...men det var regn i vente.

Det gikk rolig ut fra start. Vi cruiset bak i feltet. Kroppen føltes god og hodet var klar for mange timer på sykkelsetet. Var spent på hvordan den skulle takle dette. Med riskaker på lomma og shake på flaska, var det bare å begi seg ut på mil etter mil. Vi hadde lagt ut litt for på postene. Vel, vi hadde justert litt i siste lita og hadde egentlig tenkt til å stoppe etter 9 mil men første stopp ble Filefjell som kom etter 12 mil og det hadde vi ikke tatt med i beregninga og hadde litt lite for og drikke fram til dette. Men det gikk heldigvis bra.

Nå bakkene begynte mot Filefjell så begynte feltet å gå raskere. Askergruppa la seg rolig og holdt seg bak. Det ble luke til feltet. Jeg ble i tvil og følte at det gikk altfor rolig i forhold til slik formen min var. En titt på Wiggo og jeg spurte: "Hva gjør vi skal vi hente inn feltet igjen?" "Du bestemmer," svarte han. Da startet jakten. Vi hentet inn BOC gruppen, men fikk rask beskjed om å ikke blande oss inn i gruppa. Vi fortsatte hentet inn feltet. Pulsen var litt høy. Men jeg dreit i den, var litt bekymret om den skulle være slik hele veien for da kom kruttet til å gå ut etter hvert. Men jeg følte meg i god form og hadde mye å gi. Plutselig lå vi ganske langt fremme i feltet. Da oppdaget jeg Monica og tenkte at vi kunne ligge her så lenge alt føltes ok ut. 

Men så sprakk feltet. Jeg vurderte om vi skulle sykle opp gruppa som stakk. Men tenkte at det var ikke lurt å bruke opp kruttet nå. Selv om jeg visste at det ikke hadde kostet oss for mye akkurat der og da. Men tenkte at det var lurt å holde gruppa til Monica da tiden deres var mer enn nok utfordrende tenkte jeg. 

Pulsen roet seg drastsik på vei oppover. Regnet kom og det ble en våt opplevelse til Filefjellet. Jeg lå en del i front og bidro med å arbeide. Men noen sakket opp....etter hvert skjønte jeg at det var Monica de ventet på. Hun kom seg opp...men var litt av og på. Når vi kom på toppen og utforkjøringen startet, var været skikkelig surt... Litt lite næring på vei til første stopp kom vi oss dit. Jeg fikk den triste beskjeden om at Monica måtte bryte. Hun hadde litt magetrøbbel fikk jeg høre. Det var litt surt for jeg hadde gledet meg til å kunne kjøre og over fjellene sammen med henne og nyte opplevelsen sammen. Kanskje få litt erfaring fra henne. Dermed var det bare å kjøre og se hva jeg haddde i vente. Etter hvert fant vi ut at jeg var damen i front og skjønte at hvis jeg holdt inn kom jeg faktisk til å vinne Jotunheimenrundt.

Det var ganske deilig og kjenne seg så rolig. Jeg stresset aldri for en seier og hadde ikke dratt dit for å vinne. Selv om Wiggo hadde syntes det hadde vært moro å få meg inn til en seier og hadde troa på at det burde gå. Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle slå Monica så det hadde jeg lagt fra meg. Rittet utviklet seg veldig annerledes enn forventet.

Vel, jeg la meg ikke på latsiden. Jeg var med på å delta i rulla og jobbet aktivt hele veien. Wiggo kom til meg et par ganger og sa at jeg måtte ta det med ro. Det var ikke opp til meg å jobbe så mye og at det fortsatt var langt igjen. Måtte ikke bruke opp kreftene. Men jeg hadde alt under kontroll. Jeg lå stortsett i sone 1. Gikk litt i sone 2-3 når jeg bestemte meg for å hente inn gruppen med motorene i. Men visste at det kom til å gå greit om det ikke ble for langt og at jeg ikke gikk i syregrensa. Det var en lek.

Det klarnet opp utovernatta...eller det stoppet å regne. Det var overskyet og vinden som ble en utfordring over Valdresfløya. Hvor vi blant annet måtte bremse opp når en stor flokk med rein bestemte seg for å krysse veien rett foran oss. Ingen uhell og alt gikk bra.

Naturen var flott rundt oss og vi fikk nytet noe av det. Ikke bare hardarbeid. 



Jeg storkoste meg hele veien og vi satt i en hyggelig gruppe. Etter en herlig utforkjøring og vi syklet retning Lom, ble jeg litt trøtt på de flate strekkene. Begynte å bli sulten og da noen fablet om gryte på Lom, ble jeg drømmende i blikket. Det var ganske mange som var søvnige, ikke så mye prat i feltet en stund. Men når grytepratinga våknet vi til igjen :) Det var ikke planlagt stopp i Lom og det ble heller ingen stopp her. Sognefjell stigningen begynte og endelig kunne vi snakke bakke. Jeg var faktisk litt skuffet over at det ikke hadde vært noen utfordringer når det gjelder bakker fram til da. Men Sognefjellet skuffet ikke. Dessuten jeg litt tom her. Hadde på ny litt lite mat og drikke. Det begynte å tære på. De aller fleste slapp oppover her. Vi var kun 6 stk som satt igjen. Wiggo og jeg slapp noen minuttet når toppen nærmet seg. Den kom aldri, men så ble jeg så forbanna på at jeg måtte ha mat og beit tenna sammen og hentet noen uante krefter og hentet igjen gruppen. Wiggo fulgte etter og lurte på hvor jeg fikk det fra. "Pur vilje", svarte jeg. Så la han seg i front :) 

Da vi endelig nådde toppen. Var vaffelene redningen. Men jeg tok bare en. Burde ha tatt to. Men hadde litt for i sekken som ventet også. Riskakene funket virkelig bra. Hadde bare litt lite. Burde ha hatt et par til. Tok et lite glass Cola og kviknet til. Det var kaldt og vi frøys fort. Så vi kom oss avgårede etter 5-7min. Nå bar det nedover og det var Bare 7-8mil igjen. Det ventet oss litt kuppert terreng før den skikkelige utforkjøringa begynte. Men det gikk bra. Mer kuppert en ventet. Men det ble bare fryd nedover den 2mil lange nedstigninga. Jeg kunne ikke annet enn å tenke: "Her må jeg sykle opp igjen en dag". Helt utrolig tanke. 

Det gikk fort unna nedover og vi var 3 stykker som fikk litt avstand på de andre her. Men vi ventet litt i bunnen. Været nede var flott. Det klarnet opp og sola skinte. 6 mil var igjen.

Vi syklet rulle langs den vakre fjorden og sola lyste opp den knallblå himmelen. Beina gikk av seg selv. Men etter ei stund begynte den lange flata å bli kjedelig og farta sank. Kreftene hadde blitt litt tappet ut etter Sognefjellet. Eller kanskje var det bare at vi hadde syklet over 40 mil som kjentes? De siste milene ble aldri ferdig. Jeg hadde ikke komputer som funket og jeg spurte hele tiden: "Hvor langt er det igjen?" Fikk aldri det svaret jeg ville ha. Heldigvis ble de lange flatene brutt med en lang bakke, tror den var 8km eller noe. Det var deilig faktisk. Men de andre var slitne og da skjønte jeg at jeg ikke var så sliten likevel og at det bare var de kjedelige flatene som var kjipe. Etter bakken gikk det litt utfor igjen og så var det noen få flate kilometer igjen før vi ankom Songdal sentrum og jeg trille over målstreken til en seier. Det føltes utrolig deilig å ha fullført et så langt ritt og føle at formen var god. Dessuten var ikke tiden 15timer og 10min heller ille. Selv om vi lå an til 14t ved Lom. Det var en flott gjeng vi kjørte med og at Wiggo var med inn, var ekstra stas. Han er stort sterkere enn meg. Men akkurat på så lange distanser kan det se ut til at jeg kan være en smule sterkere... I alle fall denne dagen. Jeg følte meg ikke utkjørt. Trengte ikke å sove før ut på kvelden. Mens de aller fleste måtte ta seg en blund på gresset i solen. Selv var jeg bare litt hyper og var nok litt i rus av det vi akkurat hadde fullført. Jeg trodde ikke at jeg skulle takle dette slik. Må innrømme at jeg stivnet godt til ved knærne utover ettermiddagen, mens dagen etter var det borte. Hadde trodd jeg skulle ha fått mer plager og være ødelagt i flere dager, men nei... Det er jo herlig :) Wiggo tok 11 plass i sin klasse og på sammendraget kjørte vi inn til 33 plass.

Om jeg kommer til å sykle igjen? Det er jeg ikke sikkert på. Nå har jeg liksom gjort det. Men jeg kunne godt ha tenkt meg å sykle opp Sognefjellet fra Sogndal sin side. Så dit vil jeg igjen. Men skal jeg sykle Jotunheimen igjen, så blir det for å sette damerekord i såfall...hihihi. Den utfordringa frister og jeg vet det er realistisk etter den erfaringen jeg gjorde meg denne gangen. Jeg ville faktisk ha brukt noen minutter på å varme opp også for å få riktig start på pulsen... Dessuten var det litt å hente på foringa selv om det klaffet ganske godt, så kunne vi ha litt mer de få gangene vi gikk litt tomme.

Jeg vil i alle fall anbefale andre å sykle dette flotte rittet. Et flott arrangement. Et tips er å ikke legge ut saker på Sognefjellet, da disse tingene ikke kommmer ned igjen før i 20 tida på kvelden. Det blir lenge å vente på. Kjør sparsomt og lytt til kroppen, ikke tenk på hvor fort du skal igjennom, ta det som det kommer, vær, gruppe og ikke minst dagsform vil avgjøre hvor fint det går. Det viktigste er å få en best mulig opplevelse. Spis godt hele tiden. Varier med salt og søtt, slik at du ikke blir kvalm. Anbefales å lage riskakene til Boasson, oppskriften ligger på nett, de var gode å ha med.



Det ble en bra oppladning til Kaukasus turen som var oss i vente en uke senere. Jeg kommer med litt skriverier om det også etter hvert :) Nå bærer det avgårde for å sykle Hero Petit Prix.

Sykkel news juni 2013

Da sitter jeg her og er midt oppe i NM... Har noen minutter å slå i hjel. Så hvorfor ikke skrive litt på bloggen min som jeg oppdaterer så altfor sjeldent. Dette med god grunn... Tar det kun når jeg føler for det og det ikke går utover en ellers aktiv hverdag. Prioriterer min kjære Wiggo, trening og hvile når jeg er ferdig med en slitsom arbeidsdag som alltids blir litt lenger enn det det skal, men også her har jeg blitt bedre til å gå når jeg skal :) 

Jeg har i alle fall mer overskudd enn de siste tre årene som jeg har jobbet som massør nå. Det føles godt. Men jaggu har jeg vært med på noen andre rare plager i denne måneden. Foruten ryggen så har både nakke, øvre rygg, diaframa og pustemuskelatur i bryst og øvre rygg vært en pest å plage den siste måneden og det gav meg jo ingen god oppladning til NM akkurat. Jeg vet ikke hvorfor dette ble så ille...var det virus / pollen / noe annet? I alle fall slapp det meste etter Norges cupen i Bergen. 

Jeg hadde en fantastisk god tempo erfaring helgen før Bergen. Kjørte tempo gigante, 3 mils tempo som oppkjøring til NM tempoen. Her perset jeg og kjørte inn til 45.03. Slo min gamle pers med 47 sek... Endelig fremgang... Slo fjoråret med hele 1min40sek eller noe sånt :) Dette lovet jo bra. Den dagen holdt det  inn til en 2 plass. Strålende fornøyd da jeg aldri hadde vært på pallplass i eliteklassen i Tempogiaganten før...

Dagen etter begynte jeg å slite med diafragmaen og det gjorde vondt å puste inn. Dette slet jeg med til onsdagen da jeg fikk hjelp av en osteopat. Det slapp godt og det var deilig å kunne puste normalt igjen. Helt til noen timer senere da jeg masserte en kunde og det hogg til bak skulderbladet på høyre side. Utover dagen ble nakken stiv og brystkassen stiv og det ble bare vondt å puste inn. Jeg klarte knapt å snakke uten at det gjorde vondt. I flere dager gikk jeg å pustet overfladisk. Det verste var at jeg skulle til Bergen å kjøre Fanaseter opp lørdag og NC søndag. Burde kanskje ha stått over. Men skulle jo dra med Katrine og jeg skulle jo være sjåfør... Det ble til med at jeg deltok begge deler. Lørdagen gikk ikke greit... men jeg kjørte opp med halvpust hadde blitt litt bedre etter en harking ved sjøen før på dagen. Men ikke bra. Det holdt til en 13 plass og jeg ble ikke helt sist :) Søndagen var det mye røffere og lengre løype som ventet. Hele natten svettet jeg og måtte opp hver time for å tisse. Men følte meg sulten og opplagt når klokken ringte kl 6. Var veldig sulten og tok en måltidsdrikk...men det ville ikke kroppen tåle. Det endte med at jeg kastet opp 4 ganger i 5 runde. Beina var tomme, men kom seg etter det når kroppen begynte å ta opp mat igjen. Jeg ble å sykle de siste 3 rundene alene men holdt koken oppe og ble ikke tatt ut. Kjørte rolig siste runden og trillet inn til en 16 plass som jeg var godt fornøyd med etter som formen ikke var god og rittet var bein hardt.

Etter Bergen tok jeg et par fridager før turen gikk til Grimstad for å kjøre NM. Desverre måtte vi trekke lagtempolaget pga sykdom. Så det ble ikke tempo før torsdagen. Her gjorde jeg mitt beste tempo NM og syklet inn på 45.40 som holdt til en 12 plass. Jeg slo mange gode selv om jeg hanglet litt. Var ikke helt i form etter løpet men kom meg utpå kvelden. Var ikke så ille til gaterittet dagen etter.

Bedre form på fredag. Men så åpnet himmelen seg og værgudene var ikke med meg denne dagen. Jeg blir så altfor usikker og feig når jeg ikke kjenner løypa i slikt vær. Løypa var teknisk og det var masse regn. De første rundene lå jeg alene å dinglet feltet bare forsvant foran meg. Tror ikke jeg var helt våken. Men litt etter litt tok jeg inn folk... Jeg fant en fin 5er gruppe deriblant min lagvenninne Katrine. Trodde aldri rittet skulle bli ferdig. Men jeg kom meg inn i det og redselen forsvant. Men det var for sent. Det holdt inn til en 14 plass til slutt. Litt surt for formen var bra. Likevel fornøyd at det gikk såpass bra til tross for en ergelig start og at jeg kom meg helskinnet igjennom. Det føltes godt å ha Katrine der :) Thea Thorsen kjørte sterkt og vant rittet overlegent...moro...en reprise fra junior NM i gaterittet i Trondheim...GRATULERER!





Nå skal jeg lade opp til morgendagens fellesstart... Det blir 12 spennende mil i Grimstad... Litt spent og håper at det blir en god opplevelse. Hadde jo vært gøy med en opptur igjen også her. Ønsker alle lykke til i morgen. 

Vil bare takke Marie som har stilt opp for oss. Det er utrolig bra at hun har kommet seg på sykkelen igjen og at hun stiller opp for oss her. Vidar har også vært flink til å lage mat til oss og ikke minst Hilde som har lånt oss huset vi bor i... Vi har virkelig vært bortskjemte. Det blir nok en liten oppdatering med news fra morgendagen i dagene som kommer...

Fortsetten følger...



23.juni 2013....dagen startet bra. Formen var super og beina kjentes gode... Jeg var klar som et egg og oppvarmingen hadde gått etter boka... Hadde bare svetta litt mer enn normalt men følte jeg rakk å fylle på før rittet startet. Jentene stod på startsstreken og det var en fin stevning. Klokka telte ned og vi startet rittet... De fire første rundene gikk veldig fint...jeg hang greit med og bakken som jeg trodde kunne bli litt tøff var slett ikke så ille...når vi ser bort fra siste runde da...hehe... I fjerde runde kjente jeg bena ble merklig tomme...energien bare forsvant. Vi var på vei på 5 runde da jeg kjente det godt i den litt lange slake bakken og jeg måtte slippe litt, men hentet meg inn igjen. Jeg begynte å spise og drikke mer når jeg oppdaget at jeg var altfor langt etter skjema... Ble kanskje litt mye på en gang. Mangen ville ikke ha næringen og i 5 runde begynte jeg å kaste opp... Jeg kjente det murret litt i beina...men fortsatte...men hadde ikke nok krutt når støtet gikk opp rett før mål...jeg slet etter. Det var flere som slet..og jeg syklet på...hadde noen jenter på bakhjulet og etter den slake lange bakken hentet jeg inn min lagvennine og ei grimstad dame inn igjen...sammen med noen andre jenter. Vi organiserte ei rulle og fikk opp farta. Teten var ikke langt unna. Lenge kunne vi se dem, vi så et lite håp da vi bare var 20 sek bak. Men så sprakk det litt opp i den lille gjengen vår og det dabbet av. 

Avstanden ble større og større. Til slutt gav gruppa opp. Selv gav jeg aldri opp i grunn men kroppen var ikke med. Jeg prøvde litt gel men bare kastet det opp... I nest siste runde begynte krampene å komme for fult. Det var ikke så mye som hjalp. Gruppen jeg hang med kjørte ikke så hardt så da hang jeg med og på flatene var det ikke så ille. I siste bakke opp før mål støtet Line fra Økern og hun fløy opp bakken...tok meg med 10 sek bare der...hehe...godt å se at noen hadde mer å gi... Selv led jeg meg opp trodde i grunn jeg skulle komme sist opp men var vel 4 kvinne av 7 så tydelig noen som slet mer med meg. Jeg hadde krampe i beina som aldri før...jeg hulket faktisk over mål og stupte ned i gresset. Jeg var ikke sliten en gang men beina levde sitt eget liv. Det var ikke noe mer i musklene, de stod i bare spenn... Det var grusomt... 

Plasseringen ble en skuffende 20 plass. Min nest beste NM plassering i fellesstart så det var jo ikke så ille. Men formen var jo så bra og alt hadde jo gått relativt bra i NM til den dagen.

Litt skuffa dro jeg hjem... Kunne ikke skjønne hvorfor jeg kastet opp og musklene ikke hadde næring. Men når jeg så hva jeg spiste dagen før...så var det akkurat det samme som skjedde i Bergen to uker før...og akkurat samme følelser bortsett fra at jeg slapp krampene i siste runde der for jeg kjørte meg rolig ned. Jeg hadde fått i meg for lite mat lørdagen og det ble helt feil å spise pasta dagen før... Tror det tuklet litt med blodsukkeret og insulinnivået ble for høyt. Dermed ville ikke muskelaturen min ta opp karbohydratene og alt gikk i stå. Jeg tror at jeg reagerer ekstra mye på søtt fordi min kost ikke har så mye av slikt de siste 4 månedene...og da er heller ikke rart magen slår seg vrang når kroppen får kjørt seg litt. Dette skal jeg undersøke nærmere...men jeg tror mye av svarene er i kosten. Tåler jo ikke så mye gel eller sportsdrikke og det har jo godt bedre med måltidserstattere på flasken. Men så ser det ut til at det meget avgjørende på hva jeg spiser dagen før... Vi får teste oss fram videre og jeg tror jeg har oppskriften :)

Ikke lett å være idrettsutøver...

Men en ny sjanse kommer...bare synd ikke dagen ble så bra pga maten dagen før... 

Til slutt vil jeg gratulere Cecilie med seieren og en suveren kjøring av Hitec jentene!!! Vel fortjent!




Litt nytt sesongen 2013 har startet

Da har 2013 startet. Som vanlig ble de første ukene preget av grums i lungene og forkjørelse. Dette klarer jeg liksom ikke å unngå i april. Ellers har jeg kommet meg mye raskere enn vanlig. Kanskje på grunn av råmelka jeg har hatt tilgjengelig som har boostet opp immunforsvaret mitt? :)

Ellers har jeg kommet meg ut på landeveissykkelen mye senere enn de andre årene. Skiføret varte jo helt til påske og det ble ingen kjøring mellom jul og påske i varmere strøk. Men har likevel hatt noen turer på vintersykkelen i vinter, uansett temperatur. Så litt sykling har det vært. Men har hatt mer styrketrening, løping og veldig mye mer skitrening enn før.

Formen har vært litt av og på... Ikke følt at jeg er i topp form siden februar i grunn. Litt sånn hanglete, men likevel ikke syk. Bare utrolig dårlig form enkelte dager og greit sprek de aller fleste. Har vært hos lege og sjekket opp, men ingen utvidet prøver bort sett fra at stoffskiftet fortsatt er i balanse. Så at jeg er nøye med kosten og passer på å spise ofte nok har nok hjulpet bra. :)

Noe er bra og andre ting litt mindre bra. En rygg som krangler litt, men tror jeg får rettet litt på den nå. Har plaget meg spesielt etter fallet i gaterittet for 2 uker siden. Men så kan det også være preget av de 3-4 prolapsene jeg hadde i høst. Merker ikke så mye til det. Bare i oppoverbakker og når det går hardt på flatene.

Har faktisk fått kjørt 8 ritt siden midten av april. Så det har jo gått jevnt. Jeg har fått vært på pallen et par ganger og det er tidligere enn vanlig. Så kan ikke klage på de små skavankene...hehe..

Sesongen startet med Ronde van Berg. Slet litt med lungene her, men det gikk greit, jeg kjørte inn til en ok 6 plass. Men kjente så klart at det manglet rittfart i beina.

Helgen etter ble det tempo og Norges cup i Sandnes. Her fikk jeg testet meg mot Norges eliten. Ikke helt i knall form. Jeg var parkert på tempoen og endte på en 20 plass. Dagen etter på fellesstarten, gikk det tålig greit, men i bakkene slet jeg med ryggen om gled litt i fra hver gang, men hentet meg opp igjen hver gang. Bortsett fra i siste runde, hvor jeg gikk grise tom. Trodde jeg drakk og spiste nok, men det var ikke tilfelle. Når jeg kom i mål, var jo lommene nesten fulle og flaskene langt fra tomme. Jeg trillet inn som nr 28 noen minutter bak feltet. Men dette var tross alt bedre enn året før hvor jeg måtte stå over pga sykdom. Og det var i grunn første gangen jeg holdt med i feltet såpass lett. Plasseringen burde ha vært bedre og jeg burde ha spist bedre. Så jeg må da ta opp igjen oppskriften fra i fjor med måltidserstattere på flaske :)

Helgen etter ble det Ronde van Vestkant. Her ble det full fres fra start av i gaterittet. Men dessverre endte jeg i asfalten med et par gutter som landet oppå meg igjen. Det var en i front som falt på fartsdumpa i 3 siste runde og tok med seg halve feltet. Jeg holdt hodet kaldt fikk fikset sykkelen og kom inn i rittet igjen. Satt lett med i feltet og kjørte sikkert inn til en annen plass. Hadde ikke sjans til å ta Axmann i spurten som kjørte inn til en fortjent 1 plass. Marie kjørte også inn til en god 3 plass...også hun ble hindret i velten. Men heldigvis var det ikke så store skader. Ble en del indre blødninger da. Vel, kan ikke si kroppen fungerte så bra resten av helgen og bena var elendig. I bakketempoen, hadde jeg ikke kraft i beina så kjørte inn til en 5 plass, og hele 2 min etter Katrine som kjørte inn til en flott seier :) Søndagen fellesstart ble også hardt. Det gikk greit i feltet på flatene men når bakken kom var både rygg og bein ikke med. Så det endte med at jeg kjørte rittet mest alene. Endte på 6 plass og mistet min gode plassering i sammendraget...arg... Dro hjem og syklet en strafferunde på 97km rolig. Var ikke god i beina altså. Men fikk hyggelig selskap med Arnfinn fra EB og det ble både kaffe og vaffel på turen. Mandag ble hvile dag.


Uka ble slitsom, men kroppen kom seg litt. Selv om ryggen var plagsom. Men ignorerte den litt. Beina var ikke så ille heldigvis. Blåmerkene hadde jeg fått massert litt bort med koppene mine :) Så de indre blødningene var bedre.

Lørdag stilte jeg opp i Eikerrittet, 92km lokalt turritt. Det regnet og var kaldt. Rompa ble litt kaldt og fikk ryggen til å kranlge litt. Jeg holdt med hovedfeltet de først 4 mila, men en velt hindret meg og jeg var ikke sterk nok til å ta igjen luka. Ryggen slo seg vrang og jeg måtte kjøre mitt eget tempo opp bakkene. Men klarte å klamre meg fast på flatene og ta igjen noen som også ikke klarte å ta igjen luka. Så vi ble 2-3 stk som kjørte sammen. Etter hvert, datt flere av og kom i gruppa vår så vi ble en gjeng på 8-9stk. Det gikk greit unna. Jeg kom meg til mål med store smerter i ryggen, men kunne smile fornøyd for jeg grusa alle damene tross alt. Ble beste kvinne og kjørte inn på tiden 2.33, som var respektabelt. Det ble en god økt.

På tirsdag som var kjørte jeg Megamila etter en lang dag på jobb. Hadde massert i 7t. Målet var å komme under 15 men det lot seg ikke gjøre. Var nok litt for sliten. Men det virket som ryggen endelig hadde bedret seg. Det eneste jeg ikke var vant til, var å tråkke så tunge gir. Jeg kjørte inn til tiden 15.08 og fant akkurat ut at det er beste tiden jeg har hatt i Megamila ever. Riktig nok bare 2 sek bedre enn beste tid. Jeg var 3 sek etter Katrine som begynner å bli sterk også på tempoen. Dessuten var jeg 48 sek bak vinneren Thrude som vanligvis tar meg med minuttet i alle fall på mila. Så alt i alt er jeg ikke misfornøyd med 5 plass og tiden var grei likevel. Har jo ikke fått trent så mye tempo enda. Det er et stykke opp til de beste enda, men må tenke på egen utvikling og det er noen positive tegn her...joho...

Vel, nå skal jeg gjøre meg klar og reise videre... I dag på kristi himmelfarts dag står nok et temporitt på planen og det blir Nesmila for første gang... Kanskje klarer vi å komme under 15 denne gangen? :)

Ble ingen tid under 15 i dag heller. Oppvarmingen ble alt for kort for min del. Tidene hadde blitt fremskyvet og vi ble forsinket fra Oslo så da ble det knappe 20min med oppvarming og det er alt for lite før et temporitt. Tiden i dag ble 15.09 og sekundet dårligere enn Megamila. Litt kjipt. Kan trøste meg med at de aller fleste som kjørte Megamila på tirsdag kjørte litt dårligere i dag da. Jeg var nærmere i dag de andre på pallen og tiden min holdt til en 4 plass.. så helt greit. Er ikke fornøyd før jeg er enda nærmere og i alle fall slår mine egne mål :)

Ellers gjorde Katrine meg oppmerksom på at noen oppdaterer NCF rankingen på siden sykl.no, http://sykl.no/?page_id=883

Her var det veldig positive tall :) Ik Hero damene ligger ganske bra an. Marie som beste dame på 6 plass, men som dessverre er ute av kampen en stund da hun hadde et stygt fall på trening søndagen som var. 5 uker i ro. Det er leit og vi tenker hele tiden på henne. Men Marie skal vite at vi er der når hun skal komme tilbake i form for da skal vi hjelpe henne på vei opp igjen. Godt å høre at hun er positiv tross alt. Nå kan hun jo konsentrere seg litt om eksamen som nærmer seg :) Dama har bein i nesa...det vet vi jo... :) Katrine ligger på 7 plass og meg selv på en 9 plass. Helt klart en god start på sesongen. Til sammenligning lå jeg på 30 tallet samme tid i fjor :) Lene har ikke fått være med på så mye og ligger lengre ned på lista. Anita derimot kjører bra i Danmark og gjør seg klar for bane EM til sommern. Gleder oss til å se henne på Eidsvoll :)


Veldig kjipt at Marie er satt ut nå som hun var i slaget. Ikke så veldig heldig for lagtempon i NM heller...så da blir det oss andre damene som må forsvare IK Hero så godt vi kan. Marie var jo Esset vårt. Heldigvis så kommer hun sterkere tilbake med litt tålmodighet og ønsker henne lykke til med helingen.

Sesongen 2012 er over - En meget god avslutning

Vi nærmer oss midten av november og ting begynner å synke inn. Det har vært en hektisk sesong. Med litt starts vansker i våres på grunn av sykdom, men ellers veldig fornøyd med sesongen 2012, sett bort fra noen av Norges Cupene og NM som ikke ble som forventet. Kanskje blir ikke denne bloggsiden heller som forventet for deg som leser. Jeg velger å ta med noen private hendelser og tar dere med på min reise gjennom sesongen på godt og ondt?

Vinteren 2012, hadde vært en fin oppladning til sesongen. Jeg hadde funnet ut av mange av mine problemer om hvorfor jeg hadde sliti med de foregående sesongene. Ikke bare hadde jeg sliti med å komme meg etter skader men også sluttet kroppen min å lystre. Hele 2011 sesongen var preget av sykdom, viruser, muskelverkinger og energien var ikke som vanlig. Jeg begynte å bli veldig bekymret over min egen helse. Den skulle jo ikke være slik. Når jeg både trener, spiser sunt og godt og lot kroppen hvile ekstra når den hadde behov for det. Men uansett hva jeg gjorde hjalp det ikke. Jeg trenger ikke å repetere alt det jeg har fortalt tidligere i bloggen, men ønsker å bekrefte at de fleste av problemene har blitt rettet opp via kostholdet. En manko på kalorier og karbohydrater i hverdagskosten samt litt proteiner gav meg en veldig skjør helse. Vanvittig å tenke på alt det forårsaket. Men å legge til 1500 kcal daglig og være påpasselig med å få nok proteiner, karbohydrater og jern så rettet det meste seg opp. Immunforsvaret har bygd seg opp og energinivået begynner å komme dit den skal.

Det er fortsatt noen små ting som må på plass. Mye tyder på at kroppen min ikke er som alle andres. Sliter med at kroppen ikke klarer å eliminere all syra som blir dannet under trening og konkurranser, men også utenom. I enkelte perioder har det vært fryktelig vanskelig å få hasen på kramper, orke sportsdrikke og barer/gel i konkurranser. Noen dager så har ikke lagrene vært høye nok og magen ikke tålt så mye. Vil ikke ha i seg søtt og sånn sprortskliss rett og slett. Jeg har faktisk tydd til å drikke flytende måltidserstattere og det har hjulpet mye de gangene jeg har husket å gjøre det når jeg har tatt signalene i forhold til det som skjer i løpet av dagen før og om natta før konkurranse. Dessuten påpasselig å få i meg nok av magnesium, kalsium, jern og sink. Jaggu skulle det ikke være lett. Det er vanskelig å vite hvor mye man skal ha av hva. Det har vært mye prøving og feiling. Men det viktigste er at det har gått fremover og at ting begynner å rette seg?

Vel la oss gå over til det mindre positive med en gang? hehe... 1 Norges cup gikk i dass. Jeg stilte opp i Sandnes men en slags influensa kule kom over meg og jeg var potte tett i lungene. Fant til fornuft og avstod rittene her nede. Godt var det for jeg ble hanglende i 4-5 uker etter det. Når jeg endelig ble fit for fight igjen gikk turen ned til Sveits. NM skulle forberedes. Alt gikk etter planen og jeg fikk til og med et ritt med på kjøpet hvor jeg endte på en 2 plass i Frankrike. Det var riktig nok bare et lokalritt, men veldig fornøyd med gjennomføringen og da spesielt med avslutningen på 11km med 11 % snitt stigning. Kom tilbake i knall form.

Men mot helgen som kom ble jeg hanglete igjen, så jeg tok det litt med ro i Norges cupen. Følte likevel at jeg ikke var så langt i fra de andre damene. Slet aldri med å holde følge og endte på en grei 15 plass. Dagen etter ble jeg litt frustrert for jeg følte meg i bedre form. Men endte på en 18 plass i motbakkeløpet i Grefsenkollen. Vel, det viste seg at jeg hadde kjørt med bremsene på og da forstod jeg hvorfor jeg følte meg helt utkjørt på toppen og hadde ikke sjans til å gi mer i sluttfasen. Ja, ja, sånt kan skje.

Annen hver tirsdag fram til NM hadde jeg kjørt Spinncup i Sandefjord og gjorde det godt her ble nr 1 eller 2. Deilig følelse å være tilbake på pallen igjen og jeg gikk med godt mot til NM. Å være med på slike små og litt uhøytidelige ritt er viktig for å få fartstrening og ikke minst å få den følelsen av å lykkes? :)

Det var onsdag, tidlig ettermiddag, i slutten av juni og jeg hadde akkurat satt meg på toget på vei til Gardermoen. Turen skulle gå til Bergen hvor NM skulle utføres i 2012. Med smilet om munnen og aldri før følt meg så klar for NM noen gang, satt jeg godt lent tilbake i togsetet og hvilte godbeina. J Da toget nådde Lysaker stasjon, våknet jeg opp av at telefonen ringte. Et ukjent ?nummer dukket opp og jeg svarte. Etter et par minutters samtale, stirret jeg tomt foran meg. Faen, kunne de ikke ha ringt meg til mandag? var min første reaksjon. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått livmorshalskreft. Jeg hadde egentlig trodd at de siste prøvene hadde godt klar, så jeg hadde roet meg og forventet ikke denne telefonen denne dagen. Det kom som et sjokk kan det sies. Men jeg roet meg ned og kunne ikke gjøre så mye inntil videre. Jeg skulle til utvida prøver til tirsdagen for å finne ut hvilket stadiet det dreide seg om. Sannsynligvis var det i en tidlig fase og enkel operasjon ville holde uten at det ville by på noen komplikasjoner.

 Ja, ja jeg kan ikke gjøre noe med det uansett tenkte jeg, men bannet over at jeg hadde tatt den telefonen. Kunne det ikke ha venta noen få dager så jeg kunne få gleden av å kjøre NM????? Vel, la det litt bak meg?og ankom Bergen som om alt var ok. Dagen etter kjørte jeg individuell tempo. Jeg kjørte hardt fra start av, den første mila lå jeg an til pers (rett under 14min), det samme ved vending, det lovet godt, ved 2 mil var jeg under 28min og det så veldig lyst ut, så fikk jeg det møtte veggen ved 25km. UMULIG å pushe meg, hele venstre siden låste seg og alt ble forferdelig. Tankene om gårsdagens nyheter dukket opp i tankene, og jeg gav opp,orket ikke, det var ikke vits i. Og jeg rullet rolig mot mål, hadde egentlig bare lyst til å bryte rett før mål og gå av der de andre på laget stod. Men fullførte, ble som jeg fryktet, min verste 3mils tid,husker ikke en gang hva det ble, 48 tallet et sted ,sukk!

Dagene etter hadde jeg hvile dager. Nettene ble urolige. Dagen etter syklet jeg en rolig tur til Bergen alene, litt over 7 mil. Det var med blandende følelser. Jeg gråt og bannet om hverandre på hele turen og prøvde å snu hodet på bedre tanker. Jeg prøvde å ringe ei venninne som hadde hatt den sammen operasjonen, men hun svarte ikke. Tenkte på å ringe kjæresten min men lot det være og tenkte at jeg ville heller ta det opp face to face. Vel, dagen gikk og når jeg kom til Bergen sentrum fikk jeg tankene på noe annet. Det var gateritt i strålende sol i Bergen. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt med, det var nok like greit at jeg ikke var med...

Resten av dagen gikk bra. Men når natten kom og jeg ble alene sov jeg urolig. Så lørdags morgen ringte jeg Wiggo og snakket med han. Jeg klarte ikke å holde det for meg selv lenger. Etter det gikk lørdagen greit. Vi syklet igjennom løypa for søndagens fellesstart og jeg kjente at det begynte å løsne i beina etter torsdagens tempo. :) På kvelden pratet jeg litt med lagvenninnene mine om hva jeg hadde fått vite. Det var godt å få pratet ut litt. Så da natten kom, sov jeg veldig godt. Da vi stilte til frokost følte jeg meg klar og i god form. Så pakket vi og dro. I bilen på vei til starten begynte jeg å bli kvalm. Ja, ja går vel over. Sånn hender jo og da går det over når rittet er i gang.

Vi varmet opp. Det var som vanlig i Bergen, veldig regnfullt. Det ble småhektisk i det jeg skulle stille på startsstreken da ventilen på Zipphjulene røyk, men jeg var kjapp og fikk byttet den i en feil og pumpet opp dekket igjen. Det hadde sluttet å regne. Vel klare på startsstreken, åpnet himmelen seg og vi stod i 10min og ble avkjølte. Men det gikk til tross veldig greit. Vi så nesten ikke metern foran oss og det regnet katter og bikkjer som aldri før. Det raste i 70km/t i utforbakkene og været satte ikke en stopper på dette. Etter to runder var vi bare 20 stykker i front. I hele 2 runden hadde jeg kjempet imot kroppen og hodet som ville bryte. Det endte med at jeg gav opp, selv om beina var knall gode og jeg ba om å få bagasjen min utlevert. Jeg var skikkelig uvel svimmel, kvalm og magen ikke god. Etter en runde på toalettskålen og dusjen roet alt seg og jeg kom til hektene igjen. Da angret jeg at jeg ikke hadde prøvd en runde til for å se om det kunne gå seg til? Jeg hadde jo vært drit dårlig i formen de første 6milene i rankrike som jeg hadde blitt nr 2 i og da fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet, men samtidig så dreit i det, det var tross alt andre viktigere ting i livet. Helsa måtte komme først da med den dumme, dumme kreften i bakhode. Det var nok ikke rart at jeg ikke var på mitt sterkeste, tross alt. At jeg fikk magetrøbbel har jeg nok funnet ut av i etterkant, jeg hadde tatt magnesium rett før sengetid og før 6t hadde gått hadde jeg tatt en ny dose, så det ble nok litt for mye på for kort tid. Ikke uvanlig å få litt magetrøbbel pga for mye magnesium, så hadde jeg bare fortsatt ville det nok ha gått over og jeg kunne ha fullført. Dro hjem meget, meget skuffa over meg selv...

Alt det arbeidet som var blitt nedlagt for INGENTING!!!! Ferie jeg hadde tatt både for å trene i forkant og for å kunne delta i NM, og de andre som hadde stilt opp. Det største skuffelsen var nok meg selv, men kjipt å måtte komme hjem og fortelle at jeg hadde brutt og ikke gjort et eneste godt resultat. Vel, de aller nærmeste visste jo litt hva som hadde berørt meg. De andre lot jeg ikke ta del i det enda. Nå hadde jeg tross alt andre ting å bekymre meg over...

Tirsdagen kom og jeg tok prøvene. Det var opp til 3 ukers ventetid, utrolig lenge. Jeg skulle dra på ferie uka etter men lot ikke det spolere den. Etter 13 dager, var jeg på tur i strålende vær i Tromsø på vei opp fjellet. Bare 2 dager siden jeg vant min klasse i Tour de Senja, 137km langt tur ritt på Senja. Så det bekreftet at formen var bra. Telefonen ringte, det var mamma, hun sa jeg hadde fått brev fra legen min og sa at jeg kunne ringe bestemor for å vite hva det stod i det. Jeg ringte før vi besteg fjellet. Legen var på ferie så de skulle sende meg resultatene i posten. Jeg ventet spent da jeg hørte ringelyden før bestemor svarte i den andre enden. Hun leste høyt: Etter de avanserte prøvene, kunne de ikke finne antydning til celleforandringer! Så fantastisk! Hvordan kunne det være mulig? Legen min skjønte ikke noe, men vi begge var glade på mine vegne : Vel, blir oppfølging videre og skal ha det under oppsyn, så det blir kontroll timer i et par år fremover, men enn så lenge, er alt i sin skjønneste orden!

Siden den dagen har jeg følt meg lettet og alt er bare fryd og gammen. At jeg ble litt små forkjølet noen dager senere gjorde ikke noe. Jeg hadde en fantastisk dag  på fjellet med min kjære Wiggo. Når vi kom ned igjen ble det reker og hvitvin på flybridgen på  brygga i Tromsø med foreldrene mine og oss.

Vi hadde noen flotte turer på Senja og til sjøs før turen gikk sørøver igjen. Første stopp ble Andørja. Hvor jeg skulle sykle tour de Andørja. Jeg var slett ikke i form og hadde nok hatt feber i løpet av natta. Svettet og tisset 6-7 ganger i løpet av den korte natta. Men følte meg ok når jeg satte meg på sykkelen i det kraftige regnværet. Det minnet meg fryktelig om Bergen, tror nesten det var verre. Det ble faktisk flom i området i løpet av dagen. Vel, jeg måtte kjempe alene mot flere lokale rytter som rottet seg i mot meg. Jeg ble litt usikker og prøvde å ikke dra hele feltet hele tiden. Jeg burde heller ha stikki, men usikker på formen turte jeg ikke. Vel, det hele endte med en litt sur 2 plass. Jeg hadde fortjent bedre, men kan takke meg selv for en ulur kjøring! At jeg aldri lærer!!! Men ble jo nummer 2 tross alt og kan være stolt av det. Tøft og artig ritt, bare litt kort, hadde det vært dobbel så langt hadde ikke de andre holdt ut tror jeg :) Akkurat den dagen, var det greit at det var bare 61km, pga været. Dagsformen var ikke verst :)


Turen gikk videre sør. Vi stoppet opp i Trondheim og trene litt på banen. Vel, forkjølelsen var i full blomst nå?potte tett og fikk ikke så stort utbytte. Så vi dro videre. I løpet av timene som gikk, diskuterte Wiggo og jeg for hva vi skulle gjøre. Vi dro rett hjem. Dagen etter bestilte vi oss tur til Roma og dro dagen etter det. Noen dager uten sykkel ville ikke gjøre vondt.

Det var ikke mange dagene som gikk før jeg var blitt bedre. 5 dager i Roma med kjæresten var perfekt avslutning på en flott sommerferie. Jeg kom tilbake med masse energi. Bare noen dager etter ble det 4dagers ritt i Tønsberg. Det startet greit med en 6 plass, så ble det en 11, en 10 og en 12 plass, endte på en 11 plass sammenlagt. Greit fornøyd da jeg var utrolig plaget av kramper de dagene, bare 30min etter start. Tenkte først at det var at starten ble for tøff fordi vi startet med gutta. Klart det ble et sjokk og det var uvant, men det var nok heller at kroppen var så rar. Så det var her syregreiene begynte å plage meg.

Uka etter dro vi til Trondheim, bane NM 3000m en grei 8 plass og jeg kjørte inn på samme tid som min bestetid, så greit fornøyd. Dagen etter ble det gateritt, ble en 13 plass på lista men ble egentlig nr 9 så det var fremgang. Bare synd vi lå litt bak når bruddet gikk?var i god nok form til å holde følge med fronten. Denne gangen virket det som om formen skulle være bra til Norges cupen dagen etter. Joa den var ganske grei den, men så skjer det, jeg punger i nest siste runde. Jeg fikk heldigvis et hjul av Modum CK, juniorhjul men fikk syklet videre. Endte egentlig på 18 men ble estimert til 21, arg!!!! Min lagvenninne som ble tatt ut etter 2 runde fikk plasser før meg. Har klaget men det ble ikke endret. Vel samme det, ligger ikke i toppen uansett så dreit i det. Så det endte med 21 plass på sammenlagten i Norges cupen i stedet for 18, så ikke så stor betydning. Ja for nest siste NC gikk heller ikke så bra, ei jente kjørte nemlig i bakgiret mitt som ble ødelagt. Etter å ha stoppet et par ganger, klarte jeg utrolig nok å hente inn en gruppe likevel uten å kunne gire. Ble ikke store spurten på meg da jeg ikke kunne gire?så endte på en 17 eller noe sånt. Dagen før hadde jeg kjørt til en bra 6 plass i gaterittet i Fredrikstad, så fornøyd med det :) Glemte å nevne at jeg hadde vunnet Roserittet sammenlagt og vunnet siste etappen og blitt nr 2 på andre etappen bak Bjørg Eva. Så jeg hadde hatt en ganske bra opptur fra Trondheim.  




I september ble jeg også kretsmester i Oslo to ganger. Både fellesstart og individuell tempo hvor jeg perset med 13.32 på 9,7km. Jeg ble vel nr 2 i sammenlagt i Spinncupen også. Men fikk ikke vært med på halvparten av rittene da, men tar det med meg :)



Cup avslutningen ble ikke helt som planlagt. Jeg følte at beina manglet styrke og fikk skikkelig syre i armene?tenkte jeg var nok sliten etter en hektisk høst med 3-4ritt 3 av fire uker i måneden. Ja, har jo ikke jobbet lite i mellom tida heller da, så det falt meg naturlig. Vel, jeg holdt ut og måtte ta skavankene etter sesongen var ferdig :)


Dro til kiropraktor mandagen etter og der var det full låsning, så at styrken ikke var i bena var ikke innbilt. Jeg ble sendt på MR og det viste seg at jeg hadde 3-4 prolapser på gang. Det lønner seg ikke å sette styrketreninga til side selv om man har mye ritt og jobb altså...

Jeg kan ikke si jeg plages veldig. Har hatt et tilfelle med skikkelig vondt i en uke men jobber hardt med å rette det opp nå...slik at jeg blir klar igjen for neste sesong! Kommer enda sterkere tilbake.

Altså veldig fornøyd med avslutningen av sesongen. Selv om ikke alt gikk på skinner. Men en hel sesong uten for mye sykdom og ikke minst skadefri om jeg kan si det?hehe?i alle fall uten knall og fall. Deilig med fremgang og ikke degresjon :) Tror faktisk jeg vil ende på en topp 10 i Norges rankingen så det er jo positivt :)

Vel, må innrømme at jeg har vært litt i tankeboksen de siste ukene. Det ser ut til at laget ikke vil lenger kunne fungere i Asker CK. Bjørg Eva klarer seg. Men med Elisabeth som er usikker på hva hun skal gjøre videre og med meg blir det litt tynt. Så da er det ikke noe hold for at ACK kan satse på et kvinnelig damelag lenger. Det florerer ikke med jenter som har nivået og kan/vil satse. Jeg føler da at jeg ikke vil ha noe igjen for å lete etter sponsorer til jenter vi ikke har. Det føles dumt å ikke kunne fortsette det vi hadde begynt på.

Å satse slik jeg gjør, er veldig kostbart. Klubben har bidratt med det de kunne så langt og gjort at vi har fått være med på mange ritt i Norges land. Vi har hatt et lite støtteapparat som har stilt opp for oss jentene som har vært med, så all takk til dem. Mine foreldre, venner og ikke minst min kjæreste har bidratt med sitt og gjort at jeg har holdt koken oppe.

Men rent økonomisk er det tyngende og jeg har faktisk vurdert om jeg har råd til å fortsette dette nivået videre.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal prøve en ny sesong. Forhåpentligvis klarer jeg å skaffe meg noen sponsorer også.

Til sist blir spørsmålet om jeg blir i klubben Asker hvor jeg har vært siden jeg startet det hele. Det vil med et tungt hjerte jeg skifter farger og det blir nok en annen Osloklubb som vil prøve på en lokalsatsing. Kan nesten ikke si nei til det?slik som vi står i Asker CK nå?

Så en sesong 2013 kan bli spennende å se hva det blir til. :)Kanskje noen vil bli overrasket når jeg kliner til i løpet av sesongen? 13 er jo et meget bra tall og kan bli en skikkelig bra sesong for meg. Grunnlaget jeg har lagt i år er bra og utviklingen jeg har sett i høst. Endelig forstår jeg sykkel og vet hva som skal til! Så om helsa er med meg og jeg klarer å takle de utfordringene, så er det ingenting som hindrer meg til mange flotte og gode prestasjoner i 2013! Gleder meg allerede :)

Starten på et nytt kapittel - det mørke er over :)

Da sitter jeg her nede i Sveits etter 3 harde trenings dager og tenker at det er på tide med litt nytt på bloggen min. Mye har skjedd siden jeg var her inne sist. Jeg har først og fremst endret på kostholdet mitt som jeg nevnte i mitt forrige innlegg. At 30g med proteiner og 70g tørre karbohydrater/ 130g våte i tillegg til det eksisterende kostholdet mitt skulle gi så store forskjeller er helt sykt. I tillegg, passer jeg på å legge til 50g ekstra med karbohydrater om kvelden om jeg skal ut på en lengre treningsøkt dagen etter eller ha ritt.

Resultatene etter litt over 4 måneder har gjort at jeg endelig orker å trene ordentlig etter lange dager med massasje og at jeg har enormt mye overskudd i fht tidligere. Dessuten har jeg blitt sjeldnere syk. Verking i muskler og ledd har også forsvunnet og ikke minst stoffskiftet har rettet seg. Noe annet som også er verdt å nevne er at jeg faktisk har gått ned hele 7kg siden mars også. Hvordan er det mulig? Jo, kroppen går ikke på sparepluss lenger og tar ikke vare på maten den får i seg. Med et matinntak hver 2-3t så har det blitt veldig fart på forbrenninga og økt energinivået. Helt fantastisk. Jeg spiser sunt og variert. Ikke ofte jeg skeier ut heller. Men litt innimellom kan jeg unne meg. Dessuten har jeg en dag i uka hvor jeg kan tillate meg det meste og hva jeg vil. Dette er i samsvar med erneringsfysiologen min som har satt opp forslag til hvordan mathverdagen min skal se ut :) Det fine er at man faktisk ikke føler noe behov for de store utskeielsene heller.

En ting er sikkert og det er at det nytter ikke å slurve. Er man dårlig til å spise en dag, så går man på en liten smell. Jeg er veldig følsom på akkurat det området enda. Så her gjelder det å holde seg i tøylene med å passe på å få i seg mat til de tidene man skal. Så har gjerne med meg 2-3 matpakker på jobb. Passer på at jeg får i meg nok karbo og proteiner samt at det er variert og sunt. Også brødet jeg spiser til frokost varierer jeg. Alt fra halvgrovt til hel grovt. Kjører ofte mer raske karbohydrater dagene før jeg skal kjøre ritt. Dette føler jeg hjelper godt.

I ritt, ila oppvarmingen og ila selverittet, passer jeg på å fylle på med drikke og lettfordøylig mat, gjerne lite grovt brød med honning eller skinke, barer og sportsdrikke. Slurver jeg her kommer krampene fort. Samme gjelder med det jeg spiser dagene før. Etter ritt passer jeg på å få i meg proteiner og har med meg matpakke og skyr som regel. Kanskje tom proteinshake som jeg også noen ganger tar før ritt. Men disse shakene blir fort ofte dyrt i forbruk. Men om matpakken er på plass går det også fint :)

Nok om mat...

Siden sist har jeg også trent masse. Det nye av året er at jeg har økt en del styrketrening i vinter og jeg har løpt litt. Dessuten prøver jeg også å få til litt yoga innimellom. Nå som sesongen er satt i gang for fult, så er jeg ikke så mye å se på treningsstudio lenger. Men jeg har litt vedlikehold hjemme og jeg tøyer jevnlig. Har beholdt løping en gang i uka også. Men det blir sykling hver dag, både til og fra jobb og på trening.

I påsken var jeg med på en fantastisk treningsleir på Mallorca. Her fikk jeg trent mye mengde og litt fart med gutta. Det ble hele 41t på setet den uka og en løpeøkt så klart :) Jeg kom hjem i kjempe form. Det første uka fikk jeg med meg et par turritt. Den første gikk ikke så bra da jeg punkterte etter 6mil og måtte bryte. Dagen etter dro jeg ut i regnet på en treningstur men måtte snu da snøen kom overraskende på. Tirsdagen etter dro jeg ned og ble med på spinncupen. Da fikk jeg kjenne at formen ikke var helt som det skulle men kjørte inn til en annen plass etter Bjørg Eva og var ok med det, selv om jeg skulle ha vært litt nærmere sånn tidsmessig. Dagen etter ble hviledag da jeg hadde fryktelig vondt i halsen og en forkjølelse kom snikende. Torsdag dro jeg til Tyrkia. Her nede ble jeg bedre for hverdag og tok noen rolige joggeturer. Mandag ble en rolig økt og jeg følte meg ok. Så da ble det bakkedrag i Lierbakkene dagen etter. Kroppen føltes ganske bra og beina likeså. Men reagerte litt på pollen og kjente at det begynte å klø i halsen. Deretter gikk det seg bare på. Cup åpningen nærmet seg med stormskritt. Men da jeg kom på avreise dagen følte jeg meg skikkelig slått ut. Trodde det var på vei til å bli bedre og det ble det jo i grunn. Men da jeg stilte til start på lørdagen så var jeg langt i fra bra. Det ble 6km og jeg valgte å stå av. Søndagen måtte jeg også stå av, var bedre men ikke bra. Skuffet dro jeg hjem fra Sandnes. Men det var nok det beste.

Viruset jeg hadde pådratt meg ble hengende i 4 uker til. Bare noen dager før NC på Eidsvoll begynte kroppen å lystre mer som normalt. Men ritt hadde det vært lite av og det var nok det som gjorde mye av utslaget i fht de andre jentene når jeg stilte der. Jeg kjørte tempo i spinncupen tirsdagen før og gjorde en helt ok 2 plass der. På Eidsvoll kjørte jeg inn til en 23 plass på NC tempoen. Akseptabelt...kan ikke skryte på meg at jeg hadde trent så mye tempo i tiden jeg hanglet. Det ble 3 økta på Eidsvoll...så det gikk som forventet.

Søndag og mandag var det rankingritt. Her ble det 20 og 16 plass. Selve plasseringene var greie. Men jeg var veldig fornøyd med jobbingen jeg hadde bidratt med for laget og det var virkelig deilig å føle at det var gøy å kjøre ritt igjen. Dessuten var det utrolig gøy å se at vi fikk til ting innad i laget. Både Bjørg Eva, Elisabeth og Anniken jobbet veldig bra også. Konkurranse innstinktet var også kommet tilbake...Utrolig bra. På tide...jeg haddde søkt etter den i over to år nå... Fikk endelig se effekten av ting jeg har forandret på og er endelig tilbake på progresjonsstadiet igjen. Dette etter enormt mye frustrasjon og hard jobbing.

Jeg fortsatte Eidsvollhelgen med spinncup på tirsdag, her møtte jeg trøtt og sliten opp til start. Men når vi kom i gang våknet jeg til. Merket så klart rittene fra de andre dagene, men klarte å holde følge med teten i menn ekspress 2. Jeg kjørte inn til en 2 plass 1.5sek bak Thrude Karlsen. Noe jeg var kjempe fornøyd med. :)

Onsdag og torsdag ble det hvile dager, men mye jobbing. Torsdag dro jeg til Sveits for å trene litt. På programmet stod det fart og høyde trening. Skulle ha kjørt litt pes på fredag men det endte med en tur i alpene. Nydelig vær så da måtte jeg bare opp i La Colombiere. Kjørte for sikkerhetskyld et 6km lang bakke med 9% snitt stigning som oppvarming...hehe. Veldig fornøyd med dagen og formen. Lørdagen ble 73km rolig. Jeg fant nemmelig ut den dagen jeg dro at det var et ritt i området på søndag. Så jeg stilte opp der i dag :)

Det ble 85km med ritt og hele 2500 høydemetere. Ingen enkel løypa med andre ord. Jeg ønsket bare å kjøre igjennom. Det var utrolig høy luftfunktighet og i starten var beina skikkelig vrange. Det føltes som jeg hadde syra fra start av og jeg klarte ikke å kjøre hardt. Jeg slet med å holde følge med folk jeg burde ha liggi langt foran. Ikke gøy. Jeg vurderte 100 ganger om jeg skulle bryte de første 5mila. Men tenkte at det kom til å gå seg til. Jeg drakk mye og spiste mer enn vanlig og vips etter 6 mil slapp det og plutselig var det moro igjen. Godt var det for det gjenstod en stigning på 11 harde km. Når toppen var nådd viste det seg at jeg hadde kjørt inn til 2 plass av alle damer og 1 i min kategori.... Det var moro :) Utrolig bra trening ble det og ikke bare et rent helvete. Jeg antar at jeg faktisk spiste litt lite i går som var grunnen til at beina ikke var helt med i starten. Men lov å ha en litt dårlig dag også og være litt sliten nå. Det har tross alt vært mye de siste to ukene.

To dager med trening gjenstår her nede i Sveits og jeg tror at dette blir en god oppkjøring for NM. Til helgen blir det noen ritt før det blir en rolig uke og hvile helg :)

Et nytt kapitell i boka har begynt...og beste av alt er at jeg også har funnet meg fantastisk kjæreste... Det hjelper godt på det meste :)

Uten mat og drikke duger helten ikke....

Da har 3 uka mi startet på "høykarbo" diett. Hvorfor?

I snart to år har jeg gradvis endret kostholdet. Opptatt av å spise sunt og riktig. Kosten har vært sunn, men riktig? 

Kunnskapen har økt mer og mer innen kosthold og ernæring. Jeg har kuttet ut mye av det overflødige sukkeret vi får i oss fra brus, sjokolade, godteri, kaker, kjeks og snop. Sukker i kaffen har jeg også kuttet.

De gangene jeg har fått i meg mer enn det jeg har vært vant til de siste årene, har jeg gått på en skikkelig snurr og det følte som om jeg var fyllesyk dagen etter. Først etter en times trening med rent helvete har det løsnet og formen har kommet seg. Så etter et par smeller der har jeg funnet hvor grenselandet går. Den er ikke så høy, men tillater meg til å spise litt om jeg får tilbud om søtsaker. 

Ganske utrolig opplevelse i grunn...men om ikke søtsaker frister lenger, så er ikke det så farlig altså ;)

Men en annen opplevelse og overraskende resultater, gjør at jeg ønsker å dele den med dere. Og kanskje vekke noen andre utholdenhetsutøvere som kan slite med det samme.

Siden august 2010, har jeg begynt å slite med stoffskiftet. Det har gått fra å være normalt til både høyt og lavt. Jeg begynte å slite med kramper, kortisolnivået (stresshormonet) som igjen kan gi forhøyet insulinnivå. Når insulin nivået blir for høyt, vil ikke kroppen tilføre musklene våre energien fra maten vi spiser. Musklene blir pakket og sure. Matlysten gikk ned.

Mange av symptomene var overtrening. Men samtidig så forklarte ustabilitetene i stoffskiftet mye av problemene. Men uten å finne en ordentlig grunn til å ha endt opp der. Min mamma har lavt stoffskifte så det kunne være i genene. Men kom liksom aldri i vei og det var noe som i såfall ville forverres med årene. Ikke lett å akseptere det. Skulle det bli verre? Hadde jeg verre ting i vente?

Jeg hadde over lengre tid gått med mye vondter i kroppen. Det verket overalt. I ledd, skuldre, ben, muskler, men jeg var vant til smerte. Mye trodde jeg var pga alle skadene jeg hadde pådratt meg siden 2009, kragebenet ute av ledd, avrevet korsbånd og komprimert setemuskel etter et fall på Gran Canaria for å nevne noen. 

Da jeg begynte som massør ble ting enda verre. Var det fordi jeg begynte å bli mer kroppsbevisst og altfor analytisk? Jeg begynte å lure...

Oktober 2010 fikk jeg endelig operert kneet. Mye smerter følgte med i etterkant. Når opptreningsfasen startet, hovnet det fort opp. Da sykkelsesongen kom i gang gikk det mye bedre. Men jeg merket at ting hadde forandret seg. Tråkket var ikke det samme på høyre og venstre side. Jeg brukte høyre side mer. Noe jeg sannsynligvis har gjor siden jeg røk korsbåndet i 2008.

I dag bruker jeg 30% venstre side og 70% høyre side. Ja det gir selvfølgelig en god del muskulæreplager. Dessuten har det vist seg at jeg har mistet følsomheten på yttersida av det opererte kneet. Men dette forklarer ikke den sure muskelaturen og alle vondtene.

I dag har jeg fått såler som stabiliserer og det hjelper godt. Jeg har startet et bra styrke program som ser ut til å virke ganske bra. Så her blir det framgang, selv om TTT. 

Når jeg har vært på samlinger og hatt ferie, har det virket som om kroppen har fungert bedre. Jo, jeg har hvilt mer og sovet mer enn det jeg gjør til vanlig. Kanskje var forklaringen her? Trengte jeg mer søvn og hvile? Det var ikke usannsynlig.

I juli 2011, etter samlingen i Sveits, føltes kroppen endlig til å komme seg. Stoffskifteprøvene var også normale fra denne perioden. Men det tok ikke mer enn uke med mindre søvn og lite hvile før jeg ble syk og det var når jeg dro opp til Norges Cup i Trondheim i august. Ble litt bedre mot slutten men gikk på noen nye runder, bare noen dager etter det igjen. Jeg hadde feber, hoste, ble forkjølet og fikk bihulebetennelse annen hver uke. Etter 3 uker, tok jeg til fornuft og avsluttet sesongen. Men fikk den ene infeksjonen etter den andre. Energien forsvant enda mer enn vanlig. Jeg måtte stoppe opp og sove om jeg kjørte bil i mer enn 30min. Hadde ikke mer energi enn å komme meg igjennom jobben. Det viste seg at jeg også hadde fått TWAR viruset. Når jeg fikk riktige medisiner, etter å ha hanglet i over 8 uker, begynte ting å endre seg. Endelig ble jeg litt meg selv igjen.

Det positive med viruset var at det fikk meg til å endre døgnrytmen og får meg til å legge meg tidligere. Det gir meg mer energi. Stor forskjell på 7 og 8t. Spesielt for ei som er i så mye aktivitet på jobb og i fritid.

Etter et par måneder med nok søvn, gikk det litt bedre og overskuddet kom litt tilbake. Da jeg var på Tenerife, fikk Stefan meg til å sove enda mer enn vanlig. Jeg kjente overskuddet var bedre. Fikk ikke kramper. Jeg var flink til å tøye og massere meg selv. Vondtene i kroppen var godt redusert, men kjente det var begrensninger i muskelaturen. Ble fort sure om jeg dro på litt, spesielt om det manglet litt energi. Gikk litt fort tom enkelte ganger. Så ble litt mer bevisst på å spise litt mer også tidlig av øktene og det gikk bedre og bedre for hver dag.

To uker senere, var det testing og som jeg har fortalt før, gikk ikke så bra. SYRA kom med en gang det ble litt belastning. Pulsen gikk ikke opp.

Ja, ja...så hadde jeg ikke funnet fram til formen enda. Hangler vel litt fortsatt siden viruset, tenkte jeg. Det tok 4-5 dager før jeg var ok i musklene igjen, etter en del hvile og startet lett opp igjen. 

Samlingen i Polen 10 dager senere gikk veldig bra. Kjente litt til syra, men ble bedre for hver dag. Jeg var flink til å tøye så antok at det gjorde susen. 

Tok en ny test igjen 3 uker etter den forrige. Det gikk bedre. Men ikke bra. 

Hadde gått på et par smeller, hvor jeg hadde gått total tom på trening. Det var tirsdager, etter 6t med massering. Så jeg antok at det var det. Det fikk meg til å reflektere på matinntaktet disse dagene. Joa...hadde spist altfor lite disse dagene og lå langt på etterskudd. Prøvde dermed å endre dette de kommende tirsdagene... Jo, det fungerte...masse energi til trening når jeg spiste jevnt og trutt hele dagen og under treningen samt litt sportsdrikke.

Jeg ble litt nysgjerrig. Og begynte å observere spisevaner og mengder. Ble overrasket at tallerkenen min så slik ut:

Og veldig ofte uten ris, pasta eller poteter. Tok meg ikke tid til den slags og dessuten er jeg veldig glad i salat og grønnsaker. Ubevisst har jeg sakte men sikkert kuttet mye av de viktige karbohydratene. Ikke bare oppdaget jeg at jeg komposerte tallerken min for vektreduksjon, men også oppdaget jeg at kcal inntaket var opp til 2000-3000 kcal for lite på de mest aktive dagene. Ikke rart kruttet og konkurranse innstiktet har sivet sakte men sikkert ut. 

Nå har jeg blitt konsekvent med å følge denne tallerken som egner seg for utholdenhetsutøver:


Og vet du hva? Kroppen har begynt å svare. Musklene begynner å tåle belastning. Blir ikke så fort pakket. Og ikke minst stoffskiftet har begynt å stabilisere seg og appetitten er på plass igjen. Overskuddet begynner å komme og jeg kan trene mer slik jeg skal. Riktig nok er jeg ikke helt der jeg skal, men veldig godt på vei.

Det er nesten flaut å fortelle dette. Jeg som har lært så mye om kosthold, ernæring og ikke minst trening de siste årene...hvorfor hadde jeg ikke sett dette før? Jeg har kjeftet på lagvenninner om at de ikke må finne på å kjøre lavkarbo og gi musklene nok næring og hvile. Det var jeg som satte fokus på ernæring når vi kom til overtreningsprosjektet vi hadde på jobben, at det var viktig å kartlegge akkurat dette.

Jeg visste jeg spiste sunt. Men ingen anelse om at jeg var på dette stadiet. Når jeg går i butikken, enser jeg ikke annet enn frukt, grønt, brød, korn, melk og kjøtt, fisk, kylling.... Hodet er totalt omstilt. Noe er bra og noe ikke. Dette beviser at man bør kanskje få en oversikt i ny og ned på hva man spiser. Om man føler at kroppen ikke er helt som den skal. Enten man skal gå ned i vekt eller prestere. Balanse dreier mye seg om. Selv den beste, kan feile.

Kroppen begynner endelig å fungere som den skal. Og ser at det ikke er noe i veien med fysisk jobb, hvile og søvn...selv om det alltids er forbedrings potensiale der også. Men er blitt bedre der også :)

Har jo lært mye av dette. Lytte til kroppen. Gi den mer hvile. Stoppe å trene når man blir syk. Sove mer. Tøye og massere muskler og ikke minst spise mer og riktig!

Og til slutt sier jeg bare:

2012 so far so GOOD - Tenerife - Banesamling i Polen - Samling på Bardøla++

Lenge siden jeg har vært på bloggen min nå igjen.. Og det med god grunn... J Det har vært mye farting så da har jeg prioritert ned nettskrivingen og surfingen på kveldstid. Så da blir det mye i ett smekk.

La oss ta det fra romjulen av... Da gikk turen til Tenerife sammen med den gamle skiløperen Stefan Engstrøm. Det ble 6 dager med sykling. 500km med litt over 11500 høydemeter. Konklusjonen er at Tenerife var en mye tøffere enn Gran Canaria. Selv på en 50km tur som var restitusjonsøkta vår den ene dagen ble på nesten 850 høyde meter.

Slik ble programmet vårt til slutt:


De to første dagene ble det 10-11 mil dagen og rundt 3000hm. Sykt. Fant fort ut at de planlagte turene måtte justeres noe. Blant annet på grunn av Stefans kne som kranglet litt etter de to første dagene, fant vi ut at en øya rundt tur ble altfor optimistisk.

De mest minnerike turene ble opp til toppen og den mest imponerende turen med mye flott natur var Masca turen som ikke var mer enn 110km men meget kupert med stigninger på hele 26 % og nedstigninger på 29 %. Disse turene var de som gikk i starten av oppholdet. Resten ble liksom bare barnemat :) Det å sykle 12-14 % ble plutselig ikke så ille lenger. Måtte opp i 16-18 % før det ble litt smak i bena, hehe... Det var i alle fall ingen sak å finne bakker å bryne seg på.





Mascaturen

Vi bodde i Callao Salvaje like ved Playa Paraiso og bare 6km fra Playa las Americas. Rolig og fint strøk i grunn. Det var alltid fint vær her, selv om det var noe grått i fjellene eller lenger nord på øya. Men skulle jeg ha dratt dit igjen for å sykle, ville jeg ha hatt basen i Puerto de la Cruz for også ha hatt mer tilgang til steder nord på øya selv om været er noe mer ustabilt her og kaldere.

Det var ellers dårlig med sykkelbutikker, vi fant de fleste som lå i Playa las Americas området og de som var best på utstyr var Intersport som lå litt bortgjemt på Central Zenter i Avda Antonio Dominguez. Det sies at det er bedre lengre nord mot Puerto de la Cruz.

Det ble en rolig nyttårsfeiring på Playa las Amerikas før turen gikk hjem den 1 januar.

9. januar ble det test. Hadde hanglet litt i noen dager men følte det var på bedringsvei. Men testen viste helt noe annet. Bena ble stokk stive på andre laktat måling og måtte avbryte den. Kom opp til 200 watt med 5 i laktat?og beina var skikkelig sure. Det ble ikke så mye bedre ila VO2maks testen. Huff, ny test ble satt til 31.januar.

De kommende helgene ble det rolig, før fartingen startet igjen. Det ble velodrom samling med NCF i Polen. 4 dager med 2 økter dagen. Det var utrolig gøy. Formen var stigende dag for dag. Surheten i bena gikk etter hvert bort. Mye hvile og mat gjorde susen. Selv om resultatene kunne ha vært noe bedre. Kneet som hadde plaget meg veldig på nyåret ble bedre. Sykkel gjør kneet bra.



Når jeg kom hjem fra Polen, lå et par nybakte såler til meg klare... Det skulle vise seg å bli en velsignelse, why? De har gitt god stabilitet til kneet mitt som gjør at det ikke hovner opp mer. Jeg kan gå på ski, løpe og trene styrke uten at det hovner opp. Noe jeg ikke har klart å gjøre siden jeg opererte. Føles utrolig deilig og jeg kan endelig sette i gang med styrketreninga på ordentlig, litt sent men godt.


Så ble det siste nålekurs i Sandefjord helgen etter Polen. Lærerikt og spennende, men det ble litt for mye nåler da. Hjalp lite å være støl etter styrketrening før helgen...hehe.

Man. 31. jan, ny test. Vi tok ny laktat måling. Det gikk mye bedre denne gangen, men resultatene viste at terskelwatten hadde gått ned til 195 fra 250 for to år siden. Hvor dårlig har den da vært før i 2011 når jeg føler at jeg har det bedre nå da? VO2maks testen gav ingen resultater denne gangen, ville bare ikke funke på meg den dagen. Likte ikke syra som setter seg raskt i beina.

Så er over til første helg i februar og det ble samling på Bardøla med laget. Dårlig oppmøte da halve laget hadde blitt syke eller på reise. Men vi som var der fikk veldig mye ut av det. Selv om det ble mindre trening enn det jeg pleier i helgene..hehe. Det ble altfor kaldt til å gå på ski der oppe. Selv om jeg tok en tur fredag kveld i -17.5, deilig det for astmaen min. Var forsiktig. Brukte også den supre lungplus hylsteret. Den største gleden var vel balansen jeg følte i skiene med de nye sålene og ikke minst at smøringa mi hadde klaffet perfekt. Alle spurte om det hadde vært litt trått, men nei, det glei så det suste :)


Det har blitt mange fine økter denne uka. Men tirsdag gikk jeg på en skikkelig smell, 2.5t med spinning ble til et helvete, men gjennomførte gjorde jeg. Gikk tom rett og slett. Kjente syra i bena så det holdt noe jeg titt og ofte har gjort de siste 2 årene. 

Så satt jeg å diskuterte litt på facebook gruppa til en kompis, Træningsidioter...og vi snakket om dette og lynet kom i hodet på meg. Jeg har ofte merket at ferier, lengre samlinger og etapperitt har ofte gitt meg bedre form for hver dag. Har tenkt at det har vært overskuddet jeg har fått av så mye hvile og ingen jobb. Siden jeg begynte å jobbe som massør, har prestasjonene minket drastisk. Men så begynte jeg å tenke på maten jeg tar i meg også. På samlinger økes karboinntaket mye. 

Jeg har jo lest mye om ernæring og idrettsernæring det siste året. Har hatt fokuset på å spise sunt og bra. Men ikke tenkt så mye på at jeg kanskje ikke får i meg nok karbo i fht mine aktiviteter. Fysisk jobb og fysisk fritid. Når man ser tallerkenen min så er det en vektreduksjons tallerken og ikke en sykkeltallerken jeg har i min hverdagen. Ligger på 1800 til 2500 kcl dagen og noen dager blir det altfor lite. Ikke rart jeg har gått på noen smeller og musklene blir sure.

Heller ikke rart at jeg har hatt ustabilt stoffskifte og for høyt kortisol nivå (stresshormonet). Kanskje jeg endelig har funnet forklaringen på mye av mine plager de siste årene? 

Jeg ser at min økning av søvn har hjulpet. Vondter i kroppen har forsvunnet. Jeg har også begynt med mye mer tøyninger som også hjelper. Og nå, med litt mer karbo i kosten vil kanskje den lille ekstra piffen igjen dukke opp???

Går derfor meget positivt inn i det nye året og har tro på en veldig bra 2012 sesong... Har masse å glede meg til også med laget som har fått noen nye utøvere!!!! Gleder meg!!!

Høsten 2011

På tide med en rask oppdatering. Lenge siden jeg har vært her inne. Ikke så rart det har vært nok å gjøre og fokuset har vært satt på andre ting.

Siden sist jeg skrev, har tiden gått så altfor fort. Mye av tiden har jeg vært syk. Det var ikke så rart jeg hanglet og skralte. Jeg hadde noe som kalles for twarviruset som ble etterfulgt av mycoplasma pneumonie. Altså mye lungeinfeksjoner som også preget energinivået på kroppen. Mange symptomer som lignet kyssesyken...så kanskje ikke så rart jeg ikke har vært i slaget. Rett etter dette fikk jeg også en bakterie infeksjon så det ble mye antibiotika og penecilin i november.

Nå har det gått noen uker hvor energien virker til å ha kommet tilbake og kroppen har igjen overskudd. Noe som gjør det lettere å begynne treningen igjen. Har holdt formen litt vedlike. Har trent litt styrke, yoga, stabilisering, lett jogging, litt rolige økter på rulla, noen sykkelturer ute og nå har jeg tatt fram skiene :)

Om en ukes tid, i romjula går turen til Tenerife, for å kjøre litt mengde i fjellene der i en uke...det blir utrolig deilig. Når januar kommer blir det banesamling og i februar blir det skihelg med laget...så det blir noe å glede seg til. Har også brukt litt tid for å planlegge sesongen som kommer og gleder meg til den. Vi får se hvordan laget utvikler seg og håper at det blir en spennende sesong med jentene.

Ellers mimrer jeg litt om en fantastisk opplevelse jeg hadde med mine venninner Tone og Kaia som tok turen ned til Køben for å se sykkel VM. En helg som ble over alle forventninger :) Det ble en fantastisk opplevelse i VIP teltet til Norspons bare 300m fra mållinja. Under damenes fellesstart på lørdag, var det noen som oppdaget Mario Cipollini på andre sida av gata og jeg var ikke snauere enn å reise meg opp og ropte over til han:"Mario come stai?" Han snudde seg og gliste bred da han så meg. Like etter gav han meg tegn til at han skulle komme rundt til meg... Jeg ble mildt sagt oppspilt og syntes bare å få oppmerksomheten til en gammel velkjent syklist var utrolig moro.

Aldri trodde jeg han kom til å komme...men plutselig dukket han opp bak meg.... Det ble liv i leieren og jeg mistet styringen og sa og gjorde mye rart....hehehe... Ikke mange som har fått Mario til å rødme tipper jeg... Og heller ikke mange som har prestert om å spørre han om: "Can I please touch your as".... Jeg fikk lov og klarte ikke å la være og gli nedover mot lårene han...måtte jo sjekke om lårmusklene fortsatt var i stand..."tommel opp". Jeg er jo tross alt muskelterapeut sa jeg til han...hihihi... Det ble litt mer seriøs prat siden da når det hadde tint opp mellom oss :)

Helgen ble uforglemmelig...med masse sykkel, dans og moro. Var så heldig å få med oss VM festen også....bare synd at jeg måtte på jobb dagen etter. Men det var verdt det. Helgen var inspirerende, avslappende og med masse moro. Takk til alle de som var med på å bidra til denne uforglemmelige helgen!!! :)



Nå er det bare å se framover til mye moro både på og uten sykkel. :) Så kan det være fare for at kroppen faktisk kommer til å tåle en ny sesong :) Det er første gang jeg føler jeg har så mye overskudd på denne tida av året siden 2009...så tar det som et godt tegn... :)

Ønsker alle en riktig god jul og et godt nyttår.... Så får jeg kose meg masse i litt varmere strøk og bygge litt form :)

Sykkelsesongen 2011 er slutt for min del...

August har vært mye preget av forkjørelser og har vært småsyk jevnlig... Det har ikke vært gøy. Sånn alt i alt, rent konkurransemessig, har det i grunn vært nok et veldig skuffende år. Men lever videre på den herlige formen jeg hadde i juli. Noen erfaringer har jeg gjort meg og funnet ut at massasje og hvile fra jobben gir krutt og gode ben.

Har mistanke om at jeg har pådratt meg litt overtrening i fjor. Som jeg ikke har fått has på. Bena har vært pakka i hele år, som har gjort at massasje har vært det eneste som har gitt meg sånn nogenlunde gode ben, og det har jeg kun fått i ferien og da har jeg også fått nok hvile og nok karbohydrater...Men mye skjedde i fjor som kanskje kan ha preget årets sesong, som også kan ha preget stoffskiftenivået... Noe kan være påvirket av for lite hvile og ikke nok karbohydrater i fht forbruk kanskje?

Det har vært snakk om problemer med kortisol nivået og stoffskiftet, som har mye av de samme symptomene som overtrening...så jeg er fortsatt under utredning. Venter på binyrer svar... men har i allefall utelukket kreft på hypofysen...som klart har satt litt preg på en liten periode og som jeg er kjempe lettet over å vite at det ikke er det. Usikkerheten på hva det kan feiles med en...man kjenner jo at noe ikke er i orden... Og kroppen er tappet for energi og at man støtt og stadig føler seg uvel og slapp...men likevel i bra form enkelte dager... I enkelte perioder har det ikke godt i det hele tatt når det gjelder trening. Det har holdt med jobb. Ut fra prøver var den verste perioden når Kortisol nivået var lavt.  Så gikk nivået til å bli for høyt... Dette etter mye konkurranser...og bena tålte ikke høy belastninger uten å bli sure... Huet ville, men ikke bena. Deretter var det hue som ble frustrert...

Når jeg fikk ut litt frustrasjon og begynte å tenke mer positivt, spise oftere og sove mer, snudde det seg mye... Det hjalp og det føltes godt at kroppen funket mye bedre. Men det ble ikke langvarig... Når ferien var over og det ble litt lite søvn i noen dager...var jeg nok fysisk kjørt at immunforsvaret ble svakt og jeg har hanglet mye siden. Vært preget av små feber, kvalme og svimmelhet og forkjørelser, med noen gode dager innimellom. De gode dagene har hvilepulsen vært nærmere normalen, mens de dårlige dagene har den vært veldig høy.

Muskelaturen er klart pakket....men det skal jeg få gjort noe med... Har derfor bestemt meg for å avslutte sesongen tidligere og ta tak i helsa. Bruke litt tid for å la kroppen hente seg inn. Gjøre litt endringer...

Jobber med å få mer søvn og få opp immunforsvaret, energien... Føler jeg er på godt vei nå... Har trent litt alternativt og annen hver dag i de to siste ukene. Ser det skarter litt på styrketrening. Det opererte kneet hovner opp ved Zumba. Har jobbet mer med kjernemuskelatur og bevegeligheten. Jogget en del og kjenner det er godt for kroppen. Men har tatt det litt med ro i noen dager nå som jeg har vært preget av nok en forkjørelse og vond hals runde. En rolig helg ser ut til å ha hjulpet med litt heling...og godt selskap... :)

Nå er jeg klar for en ny uke...og nye muligheter. Dessuten kan jeg se fram til med en utrolig artig og spennende helg med sykkel VM i Danmark med mine venninner Kaia og Tone...

Satser på å finne ut av ting og tang. Få ny struktur og få skikk på kropp og muskelatur....

 

Oppdatering fra Sommer 2011

Ja da er NM fullført for lenge siden. Stor skuffelse var at hele 16 jenter ble tatt ut i siste runde i NM der i blant var jeg. Vi var ikke 5 min etter slik det egentlig skulle være men fikk likevel ikke lov til å fullføre. Surt og lite populært.... Resultatmessig var NM en stor SKUFFELSE. Men det postive var at motivasjonen endelig var tilbake og at kroppen virket til å fungere litt mer normalt igjen :) Asker gjorde ingenting i fellesstarten i K-senior. Men kan gratulere Frøydis som turte å kjøre alene inn til en klar seier :)

En uke etter, dro Martine, Anita og jeg til Sverige. Prologen gikk så som så for meg og ble hengende etter på sammenlagten. Men tirsdag var jeg i knallform og kjørte en del aktivt. Dreit meg litt ut på oppløpet...fikk det som jeg ville kom fram i feltet, men lå helt først 500m før mål... Altfor langt for en spurt spes for meg som ikke er noe spurtsterk....ble derfor heller et perfekt opptrekk for Lisa Axmann... Heldig for henne... Selv passerte halve feltet meg før målstreken ble nådd.

De andre etappene gikk greitt...det var moro å konkurrere igjen selv om jeg plasserte meg midt på treet. Men det føltes deilig å kjenne at dette var moro igjen...for første gang på laaaang stund. Fredagens etappe ble avlyst pga sabotasje...oljesøl i løypa. Før siste etappen lå laget på en 4 plass i lagkonkurransen og øynet pallplass i den konkurransen. :) Knall sterk kjøring av Martine, Anita og jeg kjørte jevnt og kom inn til en akseptabel tid. Resultatet ble til at vi tok 2 plassen i lagkonkurransen...jippi...det var GØY! Martine fikk 11 plass og Anita en 13 plass i sammendraget og selv tok jeg en 20 plass....ikke verst etter årets sesong og så meg fornøyd med dette....selv om jeg helst ville være blant topp 10....next time :)

Vel hjemme fra Sverige...satt jeg søndagkveld og surfet litt... Kom over et turritt på Senja...og meldte meg på. Dermed ble det Tour de Senja helgen etter og besøke familien der opp :) En kjempe flott tur....litt moro med god plassering her også....ble 1 kvinne...skulle kanskje bare mangle...bena var gode men kjente nok litt onsdagsturen på 16 mil som ble litt langt og hardt ifht lørdagen...hehehe....men kan ikke klage. Artig var det og fikk hilst på Ida Njåtun som tok 2 plassen. Deilig å stå på toppen av pallen for en gangs skyld...hehehe...ikke så heldig med bildet da...



Etter dette tok jeg turen til Sveits...her skulle Tour des Jeunes gjennomføres. Det ble hele 960km og 14000 høydemeter. I tillegg kan jeg vel legge til 350km og noen 1000hm til :) Fantastisk og uforglemmelig tur. Bildet nedenfor forteller litt :)


Mange vanvittige bakker, flott natur og herlig selskap. Vi var totalt 120 personer og 77 syklister. Meget godt organisert og imponerede å se de unge utøverne gjennomføre dette. Deler noen bilder fra turen :)




 Lac de 4 cantons






Ascona var fint...selv om været kunne ha vært noe bedre her...

 Etter 12 dager i Sveits, var jeg noe sliten og dro direkte til seminar med jobben på Norefjell. Her løp jeg et par ganger før helgen. Så ble det noen få korte økter på sykkelen i helgen...følte at jeg var litt sliten. Det ble lite søvn den uken. Uka før Trondheim ble hektisk, mye jobb og litt lite trening. Når torsdagen kom og jeg skulle kjøre opp rett etter jobb...var jeg sliten på fredag og uvel. Ikke helt i form. Bane NM gikk i dass... Tempoen på lørdagen gikk noe bedre og formen begynte å komme seg. Søndag var jeg klar til Norges cupen. Formen var lovende. Men lå altfor langt bak i den siste motbakken i 1 runde og klarte akkurat ikke å hente inn teten. Det var skikkelig surt for jeg hadde gode ben. Ved flere anledninger var jeg nesten oppe ved teten...men etter hvert ble kreftene tappet og motvinden for stor. Så ble målet å hjelpe Silje fra Bryn inn til en 3 plass i juniorfeltet og det greidde hun. Selv ble jeg tatt ut i siste runde....igjen....ARG....skulle ha fått lov til å fullføre jeg var ikke så langt bak de siste. Men men...shit au...det er ikke i år jeg får en god plassering i Norges Cupen... Det ble siste NCrittet på meg i år. Satser på en ny og bedre sesong neste år.

Har vært litt syk den siste uka, men kommet meg igjen nå. Formen virker til å være der ;) Det er bare moro å komme seg på sykkelen, men kjenner jeg er lei av å trene alene her hjemme...

Har planer om å være med på de få rittene som er igjen på disse kanter i høst og avslutte rolig denne sesongen. Jobbe frekvens og bygge form. Satser også på å få hjelp til å stabilisere stoffskiftet, som forklarer mye av plagene jeg har hatt med kropp og muskler de to siste årene. Det kan se ut til at det finnes håp likevel ;) Forløpig er jeg bare best på "trening" :)

Det viktigste er at jeg har fått motivasjonen tilbake. Og ser frem til en ny og bedre sesong med et sterkere og innsatsvillig lag. Blir moro å se fortsettelsen...

 

NM løypa 2011 er testet

Løypa er nå testet. Den er morsom liten sak...kan bli mye fart og spenning. Jeg kjørte igjennom den i går med bil...og tenkte at dette blir bein hardt. Men litt overrasket ble jeg av å sykle den...virket lettere enn det jeg forestilte meg :) Men vet jo hvor tøff den kan bli med litt større fart. Brukte ca. 40 min på runden med rolig kjøring i regn. Fan malingen i siste bakke var i overkant glatt, så om føret blir vått neste helg, bør man være obs på det når man stiger stående.

Det er 3 utfordrene stigninger. Her gjelder det å holde følge og her kommer det til å støte. Det kommer til å sprekke i hytt og gevær, tenker jeg. Men om feltet jobber intenst kan man fint hente igjen den som tar støtet i første bakke om man ikke sprekker for mye i disse bakkene.

Den siste bakken er den hardeste. Får man forspranget her, så kan løpet avgjøres der... Utforkjøringene er tøffe etter denne og den andre muren kommer ganske kjapt etter dette. Så her kan man vinne mye om man bare tørr :)

Blir spennende å se hvem som stikker av med seier her... Vet om noen gode kjøresterke, klatrere, som også tørr å kjøre litt utfor...så da gjenstår det å se :)

Ses neste søndag den 26.06.2011 i Skien!





Sykkeldepresjon

Sitter alene på et hotellrom i Skien...reflekterer over mine siste måneder på sykkelen. Føler det tungt.... I dag var vi med på NM i gateritt i Porsgrunn. 22 jenter skal ha stilt til start men kun 5 stk kom til mål. Utklassing kaller vi det. Det var absolutt ikke moro for de fleste av oss. Det var ikke formen det stod på for min del. Litt redd og umotivert var vel det som ødla mest for meg.




For min del er ikke formen så aller verst, jeg vet det. Hangler kanskje litt fra Østfold 3-dagers hvor jeg følte at formen kanskje hadde kommet litt tilbake og at motivasjonen var bedret seg. Det har vært en tung vår for min del. Etter fallet i mars har det bare gått en vei...nedover :(

To uker med opphold før jeg inntok sykkelsetet ble det. Satset kanskje litt hardt for tidlig? Startet med 2 økter på 9 mil samme dag. Fortsatte med rolig tur på 8 mil dagen etter...før turen gikk til Danmark med laget på samling, hvor det ble 2 økter de første dagene. Jeg var motivert til å komme tilbake. Etter mange mil på 4 dager i Danmark. Ble det det en hvile dag og en rolig tur mandagen etter palmesøndag. Tirsdag var jeg klar igjen og dro til Sveits med sykkelen. Tok en rolig tur og følte bena var stokk stive. Det var vondt å sykle rolig. Samme med onsdag. Fikk 2t med massasje den onsdagskvelden og fikk knall ben dagene etter. Det ble flotte turer med eksen i de franske og sveitsiske alpene, blant annet la Colombiere som er en av mine favoritter...

Selv om turene var fantastiske og gleden stor, var det ikke så mye som skulle til før motivasjonen ble dårlig. Langfredag for eksempel røk kjedet mitt når vi prøvde oss på la Colombiere første gangen...stor frustrasjon over hvor uheldig jeg skulle være da. Men fikk fikset det etter en times venting bare...hadde rå flaks at det var åpent i Frankrike og at de hadde 11 delt Campa kjeder i en sykkelbutikk like ved der uhellet skjedde. Vi avbrøt den planlagte turen og valgte å utsette den til dagen etter.

På vei hjem, mistet jeg polarcomputeren min og da jeg plukket den opp igjen, var den overkjørt av en bil... Dritt lei av uhell...

Spesielt lei at ting gikk meg i mot i den perioden.... Heldigvis var jeg utrolig heldig og fikk meg en ny jobb i Synergi Helse som jeg verdsetter meget mye i dag. Trives kjempe godt og det er det som holder meg mest oppe nå :)

Blir bare umotivert av å tenke på hvordan sykkelsesongen har vært så langt... Bena har ingen respons og det er ikke gøy med konkurranse... Nå har det gått i hodet på meg....og det er fryktelig vanskelig å tenke positivt. Mistet totalt konkurranselyst og innstinkt.

Så har satt mye til revurdering. U6 bør jeg være med der? Vel, Sveits....8 dager i Alpene...ja det vil jeg være med på...det jo bare kos og deilig...ingen konkurranse og jeg kan ta det med ro om jeg vil. Ingen press og ingen behov for å prestere. Bare male i fjellene.... Håper å få igjen motivasjonen her...


Akkurat nå føler jeg at jeg ikke har noe å gjøre på fellesstarten i NM. Trist å si...men sant. Løypa virker kul og hard....men jeg har liksom ikke ork til å presse meg selv. Jeg er litt usikker på om jeg har overkjørt meg selv...er det snakk om overtrening... Har jo hatt en total belastning som har vært sinnsyk de siste to årene... En ting er sikkert og det er at rent mentalt er jeg sliten og vet jeg har mistet gleden av å konkurrere akkurat nå....

Det gjenstår dermed å finne veien tilbake. Finne en balanse... Men jeg har veldig liten lyst å gi slipp på et av mine store og hårete mål... Skuller gjerne ha funnet veien dit...men ikke for en hver pris.

Huff, føles teit ut å fortelle dette...dele disse problemene mine når man vet at andre sliter med helt andre og mye alvorlige ting.

Kan kalles luksus? :)

Kanskje burde jeg sette min kjære sykkel litt til siden, og bruke litt mer tid på å finne kjærligheten på ny? Vil jo gjerne finne en å dele gledene med, før jeg blir enda mer kresen jeg allerede er....hihihi...

Vel, mye som står her nå... Deilig å få ut litt frustrasjon... Så gjenstår det å se hva oppskriften videre blir. På tide å ta fatt i ting og ikke la det fortsette slik... Det ordner seg for snille jenter, men valgene må man stå for selv.

Neste helg blir det likevel fellesstart og i morgen skal løypa prøves. Kjørte igjennom den før i kveld og den er rå og hard.... Gruer meg immari...skulle ønske jeg hadde godbeina og moralen med...så hadde det blitt en god lidelse :)

Ses i Skien neste helg!

Endelig tilbake på sykkelsetet

Da har nesten to uker gått siden fallet på Holmenbrua i Drammen. At et kjøttsår får ting til å stoppe opp er jammen meg rart. Eller kanskje ikke når det måtte 9 sting til å lukke det igjen??? Den første uka, holdt det i grunn å jobbe. Det ble mye ståing og benet hovnet opp. Men hadde ikke så mye valg. Slik er det å være muskelterapeut og massør...det er fysisk. Brukte også uken til å gå litt.

Helgen kom og jeg var litt frustrert over det flotte været siden jeg ikke kunne sykle utendørs. Det ble noen korte turer og tilbrakte litt tid med venner som fikk tiden til å gå uten frustrasjon. Lagde mye god mat og inviterte de hjem til meg. Fredagkveld ble det herlig biffkveld med min kjære kusine Linn-Kristin som alltid stiller opp om jeg trenger henne. Veldig takknemmelig for at jeg har henne :) Hun er VERDENS BESTE kusine og venninne.

Lørdag ble det bursdagsgave shopping på Sandvika storsenter med Per Ole og datteren Martine. Utrolig mye folk på senterene en lørdag altså...flaut å si det, hadde glemt hvordan det var. Det var faktisk litt slitsomt, gå å traske der i et par timer tok skikkelig på, føltes ut som det hadde vært 2 timer med ei skikkelig hard økt. Heller 6timer på sykkelsetet enn 2timer shopping hihihi. Vel, er man i det rette humøret skal jeg holde ut to timer og få gjort unna shoppingen :) Svi kroner er ikke et problem. Må bare holde meg unna sportsbutikker og sykkelbutikker slik at bankkortet ikke går tomt...hehehe.

Per Ole og Martine holdt meg med selskap resten av helgen. Jeg fikk leke kokk og lage matretter jeg ikke hadde gjort før. Ovnsbakt torsk rullet i basilikum, olje, salt, pepper, pinnekjerner og parmaskinke med tilbehør satte smaksløkene i gang. Må jo innrømme at jeg liker å kokkelere på kjøkkenet og det blir sjeldent dårlig resultat :)

Søndag ble det strålende vær og vi tok turen ut for en gå tur... Det gikk sakte men sikkert. Ikke smertefritt..men men...hadde i allefall selskap og slapp å deppe over det. Kunne trøste meg at jeg klarte å holde meg unna sykkelen en hel uke som jeg fikk beskjed om og helingen hadde stor framgang.

Mandagen kom...da var det opp med rulla og sykkelen på. Det ble ikke den lange økta akkurat...hele 15 min. Benet var stivt og såret sprakk litt opp. Ingen vits å tvinge det mer. Min kusine Ann-Kristin motiverte meg ut på joggetur og jeg takket ja med forbehold. Det gikk fort over til gåing og gangstegene var veldig korte. Kunne ikke gå fort en gang. Vekslet med å småjogge og å gå. Det gikk greit selv om det faktisk var smertefult så gav jeg blaffen. Det ble bedre og bedre ettersom kroppen ble varm. Avsluttet det hele med 15 nye minutter på rulla.

Tirsdagen startet med 20min rulle...skikkelig progresjon. Ble litt lett styrke etterpå. Torsdag ble det en times gåing og det gikk bedre.

Endelig ble det fredag og stingene skulle fjernes. Såret hadde grodd veldig bra...nesten for bra for tråden hadde begynt å gro fast...men fikk fjernet de uten store komplikasjoner. De sa at jeg måtte ha et godt grokjøtt...hehehe...nei ikke akkurat...har jo erfart tidligere at det ikke er tilfelle. Men det er takket været grønnleire at utviklingen var så rask...


Et produkt som får sår til å hele mye raskere enn vanlig og som forhindrer betennelser. Alle burde ha en slik tube i skapet. Meget rensende for huden og muskelavslappende. Som ansiktsmaske fuker den som bare av det og man kan bli kvitt spenningshodepiner med den. Jeg har prøvd den til litt av hvert og for meg gir det resultater :)

VIVE VERTAGIL!

Ble frarådet å sykle samme dag som jeg tok stingene så jeg tok meg en 40min joggetur i stedet med innlagte knebøy. Det gikk ikke fort. Men denne gangen jogget jeg hele tiden...det føltes bedre og jeg kjente motivasjonen komme tilbake. Må innrømme jeg ble litt frustrert da jeg prøvde å hinke på det skada beinet...hvor var kraften blitt av? Klarte ikke å hinke en gang en gang uten å slite...tålmodighet tenkte jeg. Ta en ting om gangen. Dropp rittet til søndag og fokuser på å bli bra først du, tenkte jeg med meg selv.

Lørdag og søndag ble det kursing i Sandefjord. Fibromassasje...meget interssant og nyttig å ha lært det. Takk Daniel Hellqvist for at du "tvang" meg. Man kunne vel ikke komme lenger unna den massasje jeg har drevet med så langt. Men tar med meg de nye kunnskapene videre. Det ble nevnt noe nyttige ting om avspenning og mental trening som jeg kommer til å ta meg videre i syklingen også :) Hadde aldri trodd jeg skulle ha sagt det men tror jeg kunne få nytte av å ta slik massasje innimellom selv når det står på mest. Dette er en massasje metode utviklet for fibromyalgi pasienter og som ikke tåler hard berøring til å begynne med. Også meget god metode for utbrente.

Det jeg merket med det hele var at det fikk meg til å slappe godt av og jeg sovnet innimellom under behandlingen. Litt døsig når man våkner opp. Men energien blusset skikkelig opp...det føltes utrolig bra.

Så etter 1 dag med kursing. Bestemte jeg meg for å dra hjem, ta ut sykkelen og ta en testrunde for å se om jeg tålte å sykle ned til Sandefjord for å kurse igjen. 45min på sykkelen med tortur på høyt nivå i starten. Men merket at det lettet jo mer jeg syklet og smerten på slutten kunne jeg holde ut med. Jeg tar sjansen og tar sykkelen i morgen, tenkte jeg.

Søndagen kom, 2 uker hadde gått og jeg var fast bestemt på å sykle både fram og tilbake. Skulle det bli for ille kunne jeg toge hjem. Som sagt som gjort. De 2 første timene var smertefulle men så plutselig løsnet det. Herlig...været var flott og humøret på topp. Vel gikk på en liten brink i Tønsberg og måtte fylle energi lagrene litt. Ikke noe verre enn at jeg følte meg veldig våken og klar for en dag med kursing. Stod jo opp kvart over 5 for å komme å rekke kurset. Morgenfull har gull i munn :) Ikke verst å starte dagen med 88km på 3timer på sykkelen uten å ha syklet noe særlig på 2 uker. Gruet meg litt til hjemturern, trodde den kom til å bli lang. Men nei...der tok jeg feil...den gikk enda bedre og nesten smertefritt :) Klokka slo 8 i det jeg kom hjem og jeg kunne være fornøyd med at jeg faktisk allerede hadde syklet 6timer den dagen og kurset i nesten 8timer. Effektivt :)

Dermed er motivasjonen tilbake og jeg føler at alt kommer til å bli bedre. Herlig å kunne være tilbake på sykkelsetet igjen!

Takker alle som har backet meg opp i denne litt vanskelige perioden jeg har vært igjennom hvor denne skaden bare var en liten del av det hele. Spesielt takk til mine foreldre, Linn-Kristin, Ann-Kristin, Per Ole, Edmund, Dag Runar og Hanne for å nevne noen og til sist Daniel fra Balanz som motiverte meg til å bli med på fibromassasje kurset :)

9 sting :(

Ja...ja...en uke etter fallet...så sitter jeg her da. Har vært uheldig igjen. Deiset i bakken forrige søndag i rundkjøringa på Holmenbrua... Sykkelen forsvant under meg i det jeg kom altfor langt ut i gruskanten... Må bare smøre meg med en god posjon med tålmodighet igjen. Ikke lett så mye som det har vært de siste 2 åra.

Ikke pent i allefall...sykkelturen ble nesten to timer lang og ikke 4 og endte på legevakta med 9 sting.

Prøver å tenke positivt...se at helingen går fremover og at jeg snart er tilbake på sykkelsetet... ;) Formen er jo ikke så langt unna.

Litt spent på hvor pent dette arret blir da...ser ikke pent ut. Men når man ser utviklingen på en uke...så er det jo håp.

Dag 1

Dag 7


Så er det å se det positive i det og se at det går fremover... Det kunne ha vært så mye verre...men skulle gjerne ha vært foruten. Noen som har tips om å trene balanseorganet? :)

Samling i Larvik 12-13 mars

Lørdag 12 mars stilte en gjeng på 5 opp i Larvik, Bjørg Eva, Camilla, Cecilie, Henriette og meg. Vel må jo nevne Bjørn også som fulgte oss opp med følgebil og greier... Han sørget for at alt gikk vel for seg og langet oss med flasker. Han ble også engasjert som fotograf...


Det var strålende sol og været upåklagelig. Det ble langtur på hybriden med pigg på 10 mil for mitt vedkommende og 4.5timer på sykkelsetet den dagen. Etter en slitsom uke føltes det utrolig deilig å kunne slappe av på sykkelsetet igjen. Det gikk rolig for seg med litt lek innimellom. Jeg ble vel liggende som en jojo mellom bakregruppe og Bjørg Eva som stilte med cyclocross uten pigg og var som vanlig i god form. Utrolig å se den spreke dama...til frustrasjon for noen...hehehe. Selv følte jeg at jeg var i rute, selv om formen ikke var i 100 akkurat den dagen.

Det ble middag med hele gjengen og Per på kvelden på en indisk restaurant i Larvik og det falt i smak hos de fleste.

Søndagen startet vi på sykkelsetet kl 10. Planen var 3timer...noe det også ble. Været var fortsatt strålende og vi hadde en utrolig flott tur sammen. Denne gangen holdt jeg rytmen til baktroppen slik at BJ roet seg litt og joinet oss etter hvert :) På slutten gled vi litt fra hverandre igjen ettersom folk ble slitne. Men vi holdt et greit og jevnt tempo oppe. Vinden ble litt vel kraftig på slutten kanskje og sola forsvant...men en flott og rolig tur likevel.

Det føles allright å kunne møtes innimellom og jobbe litt med laget. Det tar jo litt tid å bli kjent. Dessuten må vi kunne spille på hverandres styrker så da må man bli kjent. Det er kanskje et stort sprik mellom den svakeste og sterkeste så det er litt å jobbe med enda. Men håper på å komme i gamet med et sterkt lag etter hvert.




Alicante samling feb-mars 2011

Hjelp...har jeg ikke skrevet siden Skeikampen... huff her går fort i svingene... Mye har skjedd siden den gangen. Har til og med fått meg nye klassiske ski...SMØRESKI... Har ikke prøvd de enda men prøvde mamma som har de samme...og det var noe helt annet... Det var vist ikke bare min teknikk det gikk på...puh... Kanskje jeg holder bedre følge neste år ;)

Vel, skisesongen er nok over for meg siden februar. Det ble en del piggsykling før jeg dro til Alicante med Anita og joina elitegutta i Asker CK. Jeg har faktisk begynt å løpe litt innimellom... Ja det går bedre og bedre med kneet siden operasjonen...selv om jeg akkurat i skrivende stund ikke er i stand til å gjøre så veldig mye...kommer tilbake til det.

Den 23 februar dro Anita og jeg ned til Alicante, eller mer eksakt Busot, en liten fjell landsby 2mil fra Alicante. Vi bodde i en flott villa med basseng og greier som vi delte med 8 andre syklister fra Asker CK.

        

Her bodde vi i 10 dager. Vi var utrolig heldige med været de første 4 dagene. Sola skinte og det ble varmere og varmere for hver dag. Det var utrolig deilig å sykle i bare shorts og korte armer. Milene gikk unna og treningen gikk lett selv om jeg kom ganske så sliten ned dit. Jeg sov lett 10timer per natt der nede noe som er 3timer mer enn vanlig. Hadde ganske høy hvilepuls under hele oppholdet men det bedret seg.

Vi kjørte 1 dag rolig og langt og 1 dag med 2 økter hvor av 1 var intervall, tempo, frekvens eller styrketråkk. Det ble en del lett styrketrening og stabilitets trening i tillegg. Vi hadde faktisk innlagt noen gåturer også. Utrolig deilig å bare fokusere på trening, mat og hvile. Det er jo slik det dreier som om når man drar på en treningsleir... ;)

Anita og jeg gled fint inn i treningsrytmen til hverandre. Må si at Anita har kommet seg og kan bli knall sterk når sesongen starter...gleder meg veldig til å se utviklingen hennes. Hun er i allefall en meget stabil treningsvenninne og det er gøyt å dra ut på økter sammen.






Allerede første dag, skjønte vi at det var ikke bare kilometerene man måtte ta hensyn til for å legge opp ruter i området. Vi bommet totalt på tida og endte med 6timer ute i feltet i stedet for 4. Det tar vist tid når det er litt vel kuppert og veiene snirkler seg mellom fjellene og det går opp og ned... Vi ble flinkere og flinkere for å beregne turene for hver dag da :) Ble stort sett oppe i fjellene men ble ned mot stranda når vi skulle på rolige og mer korte turer... Ble litt lurt da også...var jaggu småkuppert langs kysten også...

Vi kom godt overens med gutta også og ble med på middagsopplegget deres. Alle skulle lage mat 2 dager hver...og må si gutta klarte seg ganske bra. Anita og jeg ble selvfølgelig kokker sammen også. Trodde det skulle bli vanskelig å lage mat til 10 syklister...men det gikk utrolig bra faktisk :)

Fra søndagen av ble det mye kaldere i luften og været utstabilt...men vi fikk stortsett opphold i løpet av øktene. Vi syklet noe med guttene på de lengre turene ellers holdt Anita og jeg for oss selv når det gjaldt det mer spesifikke programmet.





Flotte veier og fin natur i allefall...

Den siste torsdagen var vi ute og syklet med den ene sportsdirektøren til Garmin Cervelo, Bingen Fernandez,, som syklet proft selv for noen år siden for Cofidis, og hans kompis Danielo. Utrolig artig da...morsomt å høre Bingen bli oppringt av både Millar som klaget på å ikke ha blitt tatt ut på et ritt osv... Noen av gutta trodde oss ikke at vi skulle på sykkeltur med han...og ble nok litt overraska da han dukket opp den torsdagen. Vel, de var fortsatt spreke og hadde ikke problemer med å holde følge med to jenter som hadde litt syra fra dagene før...hehehe...men vi hadde ikke forventet noe annet heller. De var tålmodige og kjørte pent sammen med oss og skravlet i vei :) Moro å dele noen erfaringer også da...


Alicanteleiren gikk fort og vi dro hjem med ladet batterier og masse krutt... Alt føltes helt herlig... Lenge siden man har følt en så problemfri verden... På sykkel får man virkelig lagt mye til siden :)

Takker alle elitegutta som var med, Anita, Bingen og Danielo...for nok en opplevelsesrik treningsleir og for det gode humøret som alle hadde med seg...

Skeikampen 2011

Årets første trenings samling er nå bak oss. Vi tilbragte en flott helg med jentene på Skeikampen. Været kunne ha vært noe bedre og det var kanskje litt lite snø. Vi var 7 jenter som møtte opp: Henriette, Anita, Camilla, Cecilie, Bjørg Eva, Martine og meg selv. En blid gjeng med mye humor og treningsglede.

Lørdagen startet med en rik frokost før vi tok turen ut i løypene kl 9. Vi ble ganske fort delt i 2 grupper. Selv holdt jeg enda litt i baktroppen. Klassisk var ikke akkurat min sterke side og med et svakere venstre ben, var det ikke så mye å stille opp med. Et giga gnagesår var heller ikke så kult å gå med...au, au, au...

Teknikken skartet det med, men må innrømme at skiene var en del bakglatte....noe jeg ikke har oppdaget før i etterkant Da jeg fikk låne et par smørings ski... Det var altså ikke bare jeg som var dårlig til å gå på ski...selv om det føltes slik der og da. Helt annet å få rette ski på beina. Vi var 3 stk som valgte å stoppe etter 2 timer og fortsette med 1t med svømming før det ble lunsj og styrketrening.


Etter styrken, la vi noen planer for sesongen og Bjørg Eva holdt et interssant foredrag fra da hun var ung og sprek. Nå er hun bare SPREK... Hun gav oss noen nyttige tips og råd. Det virket som også hun var ivrig etter å se hvordan laget kommer til å utvikle seg og er villig til å bidra for å få laget til fungere og slå igjennom. Mye mimring fra de yngre dager gir henne litt blod på tann og hun vet at de unge jentene har mye i vente og mye å lære... Nedenfor deler jeg med dere et bilde fra hennes seier i OL 1980... som hun mimret sånn etter på Skeikampen.


Bjørg Eva er en motivator for både de yngre jentene og for oss jentene som ikke er fult så unge lenger... Vi har mye å se frem til om vi bare vil :)

Søndagen ble nok en tur på ski. Jeg tok skøyteskiene fatt og holdt koken i nysnøen...det ble rene hardkjøringen for meg i de bløte sporene, gikk sammen med Henriette, Camilla og Cecilie. Det ble nesten 2timer før vi spiste lunsj og pakket sammen for å vende nesen hjemover.

Jentene virket motiverte og ser frem til årets sesong som kan være starten på et bra og sterkt lag. Når vi ser bort fra Hitec jentene, vil vi i år bli bemerket i damefeltet. Vi har 4 junior jenter som har rykket opp i seniorklassen, to nykommere: Emma og Martine. Emma blir med oss når hun kjører ritt i Norge, men kommer ellers til å tilbringe mye tid i det store utland med sitt italienske lag. Hun kan ha mange rike erfaringer å dele med oss som kan bli nyttige etter hvert.

Et nytt og bedre lag er på vei... Laget er stappa med VINNERE!




Skisesongen startet for fult

Romjulen er over og det nye året har startet. Jeg hadde vel et par-tre turer på ski før jeg dro til Gran Canaria før jul. Nå har jeg anskaffet meg noen klassiske smøresfrie ski som jeg er meget fornøyd med.

Skiene er alltid klare og jeg slipper å bekymre meg for føret. Er det noe jeg heller må tenke på, er det kneet som ikke er helt begeistret for denne klassiske kjøringen. Det er spesielt disse utforkjøringene som det ikke liker. Blir litt for tøft med all plogingen...men skal jo holde meg unna de aller verste nedoverbakkene da...men går det opp så går det jaggu meg ned igjen. Benet blir liksom slepende etter og gangen ikke stabil og kreftene tappes i benene. Litt mangel på teknikk er det også.

Det ble en del turer i romjulen. Det beste var å gå på skøyteskiene. Beste kombinasjon er litt rulle, ski og så rulle... Regner med at både muskler, kne og teknikk styrkes etter hvert :) Herlig føre også etter nyttår.


Blir spennende med skisamling på Skeikampen til helga. Neste mandag blir det skikurs med Steinar Mundal og det blir vel noe å hente opp der tenker jeg.

2nd Gran Canaria tur 2010

Jeg vet det er fryktelig lenge siden jeg har oppdatert sykkelbloggen min nå. Tida har bare flydd som rakkern og mye har skjedd siden NM i sommer.

Sesongen 2010 ble aldeles ikke som forventet og etter årets fiasko i NM var skuffelsen stor. I etterkant har jeg skjønt at jeg var fryktelig sliten og trengte tid for å komme meg igjen. Ikke så rart med alle ballene som svirret i luften :)

Det er ikke det at jeg ikke har kjørt noen flere ritt eller trent siden NM. Langt derifra. Jeg måtte bare nedprioritere bloggen en stund fordi jeg hadde så mye å gjøre både jobbmessig og studier.

Kan jo meddele at høstens sykkelsesong ble meget preget av beskjeden jeg fikk samme dag som Tønsberg 4dagers begynte. Jeg hadde røket fremre korsbånd og skadet et par menisker. Mye usikkerhet om hvordan tilstanden var og en ny knevridning fredagen, gjorde at jeg avstod. Det viste seg at skaden var etter en innebandykamp jeg spilte for 2 år siden. Jaggu...ikke rart jeg har vært plaget med disse knevridningene de siste årene. Noe som hele den venstre muskelære siden har merket godt.

Da ting begynte å klarne og etter noen lange uker, fikk operasjonsdato og jeg roet meg ned og aksepterte det hele. Fikk klarhet om at jeg kunne forsette å trene frem til operasjonen, burde unngå situasjoner som kunne skade meg mer. Så tok ingen sjanser men ble med på noen ritt utover høsten for holde rytmen litt. Ikke helt de store resultatene akkurat...hehehe. Det var egentlig litt frustrerende, men angrer ikke.

Operasjonen er nå overstått og den var vellykket. Mye av tiden går til opptrening av ulike muskler som har blitt mye svakere. Det var utrolig å se at volumet minket med hele 2 cm på bare 2 uker... Så det er litt assymetri i muskelaturen nå...

Etter at jeg var på familietur til Gran Canaria fikk jeg oppleve at kneet mitt hadde det aller best når jeg fikk trene flere timer om dagen. Holde blodsirkulasjonen oppe og sykling var bare helt herlig. Kan ikke skryte av at været var så utrolig bra. Hadde regn hver dag på øktene jeg hadde. Dermed var det å dra med seg sykkelen i badekaret hver kveld for å gi den sitt kveldsstell :)

Treningen der nede gikk som planlagt. Jeg kjørte to økter på rundt 1,5t annen hver dag, en styrke/intervall økt på morgenen og en rolig tur på ettermiddagen. Annen hver dag kjørte jeg rolige langturer på 4-7timer. Det ble 25timer den uka, akkurat som planen. Ikke så mange kilometer men det ble likevel litt over 600 så kan ikke klage. Formen ble bedre og bedre for hver dag som gikk.

Lunsjbilde fra St. Lucia


Den beste turen var vel den såkaldte "Kongeturen" til Aternera, på 15mil med en svenske på 26, Valentin, som virket godt trent. Det var hyggelig å få litt selskap. Møtte på noen franskmenn fra Charmonix oppe i fjellene som fortalte om deres 5 måneders sykkeltur i Europa...imponerende...de hadde med seg en 2 år gammel sønn på slep etter sykkelen. Riktig nok hadde de brukt 3 dager på samme turen som vi bare bruker noen timer...men det skal noe til å ha 50kg på sykkelen også da og en unge. Det frister jo med en lengre sykkelopplevelse... Når jeg blir gammel og sprek skal jeg det en dag :)

Valentin var tålmodig med meg på rolig 15mils tur

 

Noen andre minner fra "Kongeturen"








Ser fram til sesongen 2011, med nye lagvenninner og nye utfordringer. Kommer til å bruke litt tid på bygge meg opp og prøve unngå kjøre meg i senk. Forhåpentligvis har jeg blitt klok av skade :) Har jo en del nye kunnskaper å belage meg på også ;)

Blir en spennende tid å gå i møte... Har tro på at Asker K-elite kommer til å markere seg i feltet fremover :)

Sykkel NM - Trondheim - 2010

Da er NM 2010 overstått. Jeg sitter igjen med en stor skuffelse over mine resultater akkurat nå... Grublet på hvorfor i h.... gikk det så ræva. Formen er drit bra og er mye mye bedre enn i fjor. Jeg hadde knall bein hver dag. Føler meg ikke sliten i bena og hadde ingen muskelkramper under hele NM. Hva gikk galt?

Lørdag...fellesstarten var avsluttet og jeg var bare glad til at det hele var over. Jeg satt våt og huttret av kulde på vei til Storsand camping med Anita ved siden av meg. Orket ikke å høre på musikk...merket av hodet var syk sliten. Eneste jeg tenkte på var den store burgern vi skulle unne oss etterpå...hehehe... Ja, nå hadde uka gått så ræva og hadde hatt stang ut hele veien, så er det vel ikke noe i veien og skjeie ut litt... Det ble både burger og tiramisu til dessert...og det smakte fortreffelig. Trøstet meg med at om ikke jeg hadde gjort det hele store, så hadde jo juniorjentene gjort store bragder og tatt med seg medaljer med hjem... Så det var bare å glede seg over det som var å glede seg over.

Oppladningen til NM ble vel ikke optimal dette året heller. Lite søvn, masse problemer å rødde opp i... ikke bare mine egne bekymringer altså... Noen ganger kunne jeg ønske jeg klarte å fokusere mer på meg selv og ikke legge så mye av meg selv for andre....men, men... Ikke helt problemfritt i laget har det vært heller. En sportsleder som så og si har vært fraværende så langt i sesongen. Svak deltagelse fra seniordamene. Heldigvis nok en gang at juniorene har holdt motet mitt oppe...og jeg takker dere for det. Det at Bjørg Eva Jensen også har hatt en bra pågangsmot, har også gitt meg ekstra energi :) Det har buttet litt nå og da... Men det er i motbakker man blir sterkere i sies det. Det er bare det at de er så fryktelig varierende og kommer litt for ofte..kan man ikke få lov til å være på toppen en stund a...og når kommer den?

Lite søvn og hvile ble det ukene før NM....og tankene har svirret og godt. Jeg har bagatellisert en del ting som jeg ikke ville skulle påvirke meg akkurat nå. Men søndag den 27 juni, når NM var ferdig og jeg lå rett ut på sofaen og orket ikke noen lyder...skjønte jeg hvor sliten jeg var i hodet av alt oppstyret ukene før NM og skjønte hvorfor i all verden jeg ikke klarte å kjøre spesielt hard i NM. Når hodet ikke er med og ikke har overskudd, klarer man ikke å gi 100% og jeg skjønner nå hvor viktig også det mentale er. Kan ikke si at jeg har opplevd noe liknende før... Men nå har jeg en erfaring rikere og vet hva det vil si å ha balanse på alle områder for at det skal funke. Aldri hadde jeg trodd at det mentale skulle så stor innvirkning i fysiske anstrengelser. Det verste er at man ikke ser det før man har bikket grensen for at det går utover prestasjonene... Jeg hadde jo mine anelser, men ville ikke innse det før NM og var mer bekymret over det muskulære...som jeg aldeles ikke trengte å bekymre meg over...

Lørdag kl 6.00 var det avvreise hjemmefra...og veien tok mot Trondheim hvor vi skulle sykle NM. Jeg var så gira..selv om jeg følte jeg var litt sliten etter en hektisk jobbuke og en fredagkveld hvor jeg kom meg altfor sent i seng. Reisa gikk fort og greitt. Hyggelig selskap med Anita i passasjer setet og timene fløy avgårde. Da vi kom til hotellet, var det rett ut på syklene og få bena i gang i kulda og regnet. Ja, ja...regn det tåler vi da... Det var meldt bedre vær, men metrologene hadde tydligvis tatt feil...og i Trondheim skulle det vise seg å være fryktelig ustabilt. Fryktelig kaldt var det også. Vel, så lenge man kledde seg, så gikk det jo greitt. Det ble noen intervaller og alt var gjort unna på en time. Bena virket gode.

Søndagen kom, det regnet...og det klarnet... Vi var heldige og fikk opphold i gaterittet. Selve rittet startet hardt... Hastigheten var høy fra første runde. Jeg holdt godt følge ingen problemer der. Men så var det å komme seg oppover i feltet da. Jobbet litt med saken...men før jeg viste ordet av det var feltet delt i to på andre runde og plutselig lå jeg i feil gruppe... Luken mellom de to gruppene ble stor og det kjapt. I det jeg kom meg opp i gruppe 2 var det allerede altfor langt opp til neste. Oppgaven ble bare vanskeligere og vanskeligere. Ikke så mange som orket å bidra til å hente dem inn. Hadde jeg vært alene...hadde kanskje vært lettere tom. Vel, jeg kjørte aktivt hele tiden og jo flere runder vi kjørte jo mer komfortabel ble jeg med løypa og kjørte bedre og bedre. Etter en del runder...så jeg Bjørg Eva plutselig var nede for telling. Flere runder kjørte vi forbi...jeg håpet bare alt stod bra til. Men så kom ambulansen og hentet henne og det så ikke lyst ut. Det viste seg at hun hadde brudd i bekkenet, brist i et par ribbein og punktert ei lunge. Hadde henne i tankene hele veien. Forsatte å jobbe, gruppen vår ble større og større. Hadde ingen anelse på hvor stor teten var. Janne Olsen var med å dra i perioder. Men det var ikke så mange andre som bidro så det ble til at jeg måtte gjøre meste av jobben selv. Men til ingen nytte. Det endte med at hele gruppen fikk 10 plass... Henriette Evje Jansen var så lur at hun spurtet seg til en 8 plass da... Vel, det ble ikke så veldig godt likt i gruppa da hun ikke hadde jobbet så veldig mye gruppen vi satt i...men, men...

Dette ble min første skuffelse, men jeg følte at jeg hadde krefter til å kunne være med i teten og kjempe om de beste plassene...men slik er det når man ikke ligger i teten fra start av. Man kan ikke alltid ligge bak og sykle seg varm etter hvert. Tone Hatteland fra Hitec vant...grattis :)


Mandag ble det trening på bane. Fikk øvd på å starte. Plundret litt i starten men det gikk seg til etter hvert :) Resten av dagen gikk til kjøring av løyper, skifte vaiere (ikke kabler) på sykkelen....hihihi. Dagen gikk fryktelig fort og ble faktisk ganske slitsom.

Tirsdag startet med en økt på morgenen, før det bar avgårde til Melhus for å kjøre lagtempo i Korsvegen. En nokså hard og veldig kuppert løype. Vi kjørte veldig bra sammen Cecilie Bjerkli, Anita Stenberg og meg. Vi burde ha satt opp en strategi og litt taktikk for å hente inn noen viktige tapte sekunder som hindret oss 5 plassen og hadde en av oss ofret seg hadde vi kanskje til og med greidd 4 plassen. Ble noen erfaringer rikere og viktig å ta med seg til neste år. Vi bør også få til noen treninger sammen før den tid da. Det var utrolig moro og se at samarbeidet virket så bra uten at vi hadde trent lagtempo sammen i det hele tatt. Artig å kjøre med juniorjentene... :) Selv om det var litt skuffende med en 6 plass, bare 17 sekunder fra Alfajentene.

Onsdag var det bane 500m som stod på lista. Været var strålende og bena virket ganske greie etter gårsdagens 3 mils lagtempo. Oppvarmingen gikk slik det skulle. Men da løpet startet gikk det ikke så bra. Jeg giret helt feil fra start av og det hele ble bare en stor FEIL. Jeg endte på en 11 plass og fikk utdelt jumboplassen for første gang...utrolig kjipt og det tok jeg tungt. Litt for tung etter min mening. Jeg var sliten i hodet og tålte nederlag dårlig...og vips begynte jeg å vakle.



Det preget løpene videre....



Den store oppturen ble Cecilies bronse og Anitas bragd som tok GULL 2000m mot Thea Thorsen. Det var bare drit kult å se på og utrolig morsomt å være med på det!!!!! GRATULERER !!!!!





Torsdag ble en påfølgende nederlag. Hadde en super oppvarming og bena virket knall gode helt til jeg tryna rett før starten skulle gå. Hadde bundet armene på tempodrakten rundt livet mens jeg varmet opp på veien. De løsnet og før jeg visste ordet av det fikk jeg en bråbrems og lå paddeflat så lang jeg var på asfalten. Flere bilister stoppet opp og ville hjelpe meg. Jeg måtte ha hjelp til å komme meg løs fra temposykkelen... For ei kløne! Jeg kom meg på sykkelen med et blødene kne, men kjente ikke så mye til det. Var litt skjelven kanskje men mest irritert over hendelsen. Jeg kom meg til lagteltet og fikk plasteret og renset såret før start. Et fryktelig dypt kjøttsår...burde kanskje ha tatt turen for å sy det. Men surret meg aldri til det. Blir nok ikke et pent arr...men jeg har jo så mange fra før, så hva gjør et fra eller til? Det endte opp med at jeg kjørte med langeben på rittet.

Starten gikk ganske bra, jeg var sinna...men så gikk det til frustrasjon underveis og da Emma Skjerstad dro forbi meg gikk piffen ut liksom. Vel, til mål tvang jeg meg. Da jeg så ryggen til Marthe Breen på laget fikk jeg opp tempoet igjen, men da var det for sent og løpet kjørt for lenge siden. Jeg endte opp på en 20 plass og 4 min bak første dame...arg...mitt verste temporitt ever...tenk at jeg var litt over minuttet etter Gunn Hillern sist vi kjørte tempo mot hverandre a...

Fredagen kom, motet var ikke på topp. Ikke troa på dette. Bane 3000m stod på programmet denne gangen. Forsatt virket bena gode. Til tross for at de føltes litt tunge i starten av oppvarmingen. Jeg startet litt hardt og lå greitt ann. Tok igjen Jannicke etter 4 runder tror jeg det var, men så ble det vanskelig igjen. De siste 3 rundene virket trege. Bortsett fra den aller siste som kom fort til slutt. Vel, tida holdt ikke mer enn til en 10 plass den dagen. Men tror jeg kan få finaleplass neste gang altså....3000m er nok mer min distanse. :)

Lørdag kom, det hølget ned ute. Det var kaldt og det var vindfult. Klesvalget var vanskelig. Jeg vurderte sterk regnbukse og kom til at jeg skulle kjøre med løse ben, men endte opp med varmekrem og shorts. Ikke et lurt valg for de første rundene. Været var virkelig skiftende. Første runde...holt bra følge i starten. Tok teten i andre utforkjøring slik som planlagt og feltet hadde allerede delt seg, var forsatt i1 gruppe. Formen virket grei...jeg ville bare bli ferdig fort som mulig. Den lange nedstigninga ble fryktelig kald...og musklene var stive når bakken kom. Jeg måtte slippe...arg. Ble syket ut med en gang. Men tenkte kanskje utforkjøringen etter bakken kanskje kunne gi meg en ny sjans. Jeg kom meg opp og hentet inn noen jenter som hadde falt av feltet. Men vi tok ikke igjen resten av flokken. Ny bakke kom og bena hadde rukket å bli kalde igjen. Slik forsatte det 2 runder til. 4 runden ble jeg sliten og klarte ikke å ta hjulene til noen i bakken og det endte med at jeg syklet alene. 5 runde mistet jeg dem totalt. Løpet var kjørt. Trodde at jeg skulle bli tatt ut...men nei da. Ingen tok meg ut og jeg forsatte. Mange hadde bryti løpet. Jeg kom inn på en skuffende 21 plass. Men jeg fullførte i allefall.

Torunn Stake Laengen tok juniorenes beste plasseringer med en 4 plass. Cecilie en 8, Anita en 10 og Johanne en 11 med sitt 1 NM på landeveien :) Johanne hadde et sølv fra før i uka i terrenget og Torunn et NM gull, Gratulerer jenter!



Rankingritt - Tempo - Lørenskog 2010 - 3.plass

Denne uken har jeg hatt litt mindre trening for å hente inn litt overskudd til NM. Vel, det har skartet litt på søvnen men vi får håpe på at det ikke å gi dårlig utslag da, må være strengere mot meg selv uka som kommer. Bare en uke igjen.

Vi kom litt sent til start i dag. Det ble litt short oppvarming men lot ikke det gå utover motivasjonen. Det ga litt utslag 1 runde, var litt slow... Mens 2 runde gikk bedre, hadde mer trøkk i bena og fikk opp farta. Bena ble bedre og bedre utover i rittet. Kjørte inn på 32.44...en grei tid i fht løypa som var svært teknisk med masse rundkjøringer. Det holdt til en 3 plass og kan si meg fornøyd med det. Føte at jeg hadde godt med overskudd etter endt løp.



Da jeg kom hjem, stod det bakkedrag på planen om jeg følte at kroppen var med. Det var den så da ble det 6x3min i Lierbakkene. Herlig å føle at kroppen er på fote igjen. Håper på en litt enkelere NM deltakelse i år og at resultatene også bedres :) Kanskje kan det tom være en medalje i sikte? Har det litt på feelingen :)

Tempo Gigante 2010 - 4 plass

Det er lenge siden jeg har oppdatert bloggen min. Jeg har sliti veldig siden Eidsvoll. Sure og tunge bein i 12 dager etter den helga. Har tatt det med ro siden den helgen. Kjørt noen lange turer i lav sone og tatt noen ekstra fridager. Det er sannsynligvis litt mye sone 5 kjøring som gav de sure bena. Synd at det skulle dette på akkurat NC helgene da... Med litt lærdom så får vi prøve å rette på det til NM... :)

Eller kan jeg nevne at årets tempo Gigante gav en god pekepinn på at det går fremover. Vi kom fram i god tid og det ble en bra oppvarming på veien. Pulsklokka funket ikke men kjørte litt på fart og feeling, lot aldri bena bli sure og passet på å puste godt underveis. Følte aldri at jeg slet og jeg ble postivt overrasket at Gunn Hilleren ikke tok meg igjen før etter 18 km. Hun er tross alt fjorårets Norges Mester. Selv er jeg fornøyd med at jeg klarte å øke snitt farta fra ca 38 km/t i fjor til nesten 41 i år... :)

Bena var gode etter endt løp og det lover bra for NM...

NC Eidsvoll 2010 og Ranking FS og Tempo

Sitter her igjen med en meget skuffende følelse etter helgens prestasjoner. Har jo hatt en kjempe bra opptur de siste to ukene og når det virkelig gjelder går det litt skeis med musklene...

Var utrolig bra etter Østfold 3-dagers...og det var deilig. På tirsdagen var jeg med på en knall hard intervall trening og det var kanskje den som gjorde at jeg bikket over? De påfølgende dagene ble jeg utrolig sur i musklene og jeg fikk tendenser til kramper om jeg spente musklene feil. Torsdag fikk jeg knall hard massasje og håpet at det skulle rette seg til helgen. Fredag var jeg kjempe støl...og når rittet kom på lørdagen var forsatt litt ør i musklene... Ingen godfølelse...og jeg som hadde gledet meg sånn.

Alt gikk litt tregt den dagen og jeg surret en del. Oppvarmingen ble i det korteste laget for meg som er en slowstarter. 15 min effektivt er altfor lite! Møtte opp på startstreken og ble stående en stund. Det startet ganske tøft...masse gira damer og over 70 damer på streken...noe som ikke er hverdags kost hos oss. Utrolig artig da.

Farta var høy fra start og det ble trøbbel bare etter 4-5 km, kjedet mitt kilte seg fast på innsiden av kassetten. Holdt på å gå over styret men fikk kastet meg inn i en busslomme i tide og stoppet opp så alt gikk bra uten uhell. Frustrert og keen på å komme seg avgårde stod jeg der... fikk ikke løsnet kjedet. Feltet bare forsvant. Så kom servicebilen vår og de stoppet, heldigvis. Fikk hjelp og heiv meg på sykkelen igjen...og fikk pes opp til den første gruppa....de første som allerede hadde sluppet feltet. Jeg kunne skimte feltet langt der fremme og tenkte at det gjaldt å gi på nå om jeg skulle ha sjans til å ta de igjen. Dermed peiset jeg på og lot de andre bli liggende. Tok igjen Linn på laget og håpet på at hun ville bli med på jakten...men jeg ventet ikke. Syklet som f... og greidde til slutt å hente de igjen....det var utrolig deilig å komme seg opp til service køen og dermed var feltet hentet inn.... Eneste ulempe, jeg hadde pådratt meg syre...og den syra skulle prege resten av rittet.

Det gikk fint så lenge det ikke ble for mye rykk og napp. Når tempoet ble dratt opp ble bena utrolig tunge. Det holdt frem til siste runde hvor jeg glapp i den ene bakken som var i rittet :( Da satt krampene der og jeg måtte bare roe det hele ned. Jeg hadde vært dårlig til å drikke de første 6 milene så det var også noe av årsaken vil jeg tro. Veldig surt da. Når jeg kom i mål på en skuffende 32 plass...var beina stokk stive og jeg var usikker på om jeg skulle stille søndag.

Vel, jeg kvinnet meg opp tidlig søndag og stilte var stinn i bena og hadde ikke lyst når jeg kom på rulla. En anelse om at det kanskje ikke var så lurt... Det gikk veldig fint de første 3 milene i grunn for det gikk fryktelig sakte i feltet. Men det var tungt å ligge på 75% av makspuls så bena var ikke helt med nei. Det fikk jeg merke i bakken også...hang med de første meterene helt til at jeg kom over terskel da sa bena stopp og jeg kunne ikke gi på... Jeg måtte bare se feltet gli fra meg nok en gang... Utrolig surt.

En gang på toppen av Minneåsen...var det å sette utfor...og der storkoste jeg meg... Vi ble en gruppe på tre og kjørte bra sammen. Så begynte vi å se en større gruppe foran oss. Jeg sa at vi måtte kjøre på litt til...jeg hadde litt mer å gå på...men plutselig var jeg alene de andre jentene hang ikke med lenger. Jeg nærmet meg gruppa mer og mer...men så plutselig var skiltet til Tajet allerede der og en relativ hard stigning var i vente. Her var jeg rett i hælene på den store gruppa jeg kunne se både Torunn og Anita og håpet var der. Men så ble det fryktelig bratt og jeg kom over terskel igjen og da ble bena stinne igjen... Måtte bare sleppe opp... ikke moro. Når jeg kom på toppen var alle som sunket i jorden. Og når flatene kom var det heller ingen å se...sukk. Jeg la meg ned i bukken og kjørte så hardt jeg kunne. Når vi kom inn til målgang for de korte rundene fikk vi beskjed om å stoppe det var rett over 5 min til teten. Var på vei til å stoppe og der ser jeg noen av jentene som lå bak meg komme og de suste forbi...vi skal stoppe sa jeg...neida bare kjør sier de... Arg..jeg slenger meg på og kjører på...og kjører dem inn igjen... Jeg var oppgitt og sa at dette ikke stemte. Men vi kjørte nå rundene likevel. Det ble ikke det store tempoet og jeg kjørte meg ned... Vi kom til mål til slutt...men vet ikke hvilken plass vi faktisk endte på. Ikke noen bra plass uansett...men synes det er surt å ikke vite likevel når man har fullført... Ble nok en skuffende dag. Og veldig tvil om tempoen mandag. Bjørg Eva kjørte til en grei plass og ble blant topp 10 :) Anita kjørte også bra og ble nr 4.

 

 

 Mandagen kom og jeg var bestemt på å kjøre tempoen allikevel. Jeg hadde jo syre og dårlige ben uansett og tok det som trening. La meg så høyt jeg kunne og lå der og cruiset :) Kjørte inn på en 16 plass...noe mindre skuffende. Men ca 40 sek dårligere enn der jeg har ligget den siste tiden så ikke helt fornøyd. Linn kjørte ganske greitt og kom på en 13 plass tror jeg. Bjørg Eva startet ikke, mens Anita klinte til med en 3 plass og slo meg med hele 18 sek... Bra kjørt og gratulerer... :)

Formen går forsatt oppover - Rankingritt - Østfold 3 dagers 2010

En regnfull helg på østlandet og 3 dager med ritt i Østfold er nå overstått. Det har vært mye regn men temperaturern har vært ganske mild så det hjalp fint for kroppen.

Jeg sitter her med en god følse for bena etter helgen. De har vært helt topp hele helgen. Ikke noe å klage på der. Det var kun litt feighet og mangelfull teknikk som gjorde at jeg ikke kom helt til topps. Men et bra temporitt ble kjørt på fredagen og jeg kom på en 5 plass og var nærmere de beste jentene enn noen gang. Gøy. I tillegg hadde jeg mer krutt i bena.

Noe mer skuffende ble gaterittet, litt feig i starten. Var jo i Fredrikstad jeg falt i siste runde. Dessuten var det vått på veien. Skeptisk og forsiktig var jeg. Etter hvert som rittet forsatte ble jeg mer komfortabel og kjørte mer og mer aktivt. Det var gøy. Det var ikke slitsomt som det har vært før og jeg holdt godt følge med de andre damene. Alt gikk kjempe bra inntil vi begynte på siste runde hvor jeg kom litt bak i feltet før bakken og der ble jeg liggende. Vanskelig å komme seg fram for jeg var litt redd og skeptisk. Ikke kroppen som sviktet, bare hodet. Når oppløpet kom, lå jeg helt bakerst og måtte hente inn luka som ble dannet mellom hun nest siste og resten av feltet...men den ble fort stor og jeg brukte litt tid på å få opp farta. Desverre ble det for kort til mål...for når jeg endelig fikk opp farta og hentet inn noen på halen var målstreken der...arg...jeg var ikke så mye som svett en gang og det er litt leit... Men bena føltes gode og følte meg klar for søndagen. Gratulerer med seier til Bjørg Eva Jensen :) Gøy når noen på laget vinner. Bra kjørt av Anita og Cecilie også!

Søndagen føltes bena forsatt gode og jeg var i godt humør. Rittet gikk smertefritt. Jeg hadde innbilt meg at det skulle være en spurt når vi skulle begynne på runde nr 2 ved målgang og var mentalt forbredt. Og klinte til...og det gikk jo så det suste. Giringa var perfekt...men ingen andre hang med og vips så var jeg først ved målgang...speakern trodde det var Bjørg Eva...men det var det aldeles ikke. Det var ingen spurtrunde men først over bakketoppen ble jeg og jeg slapp unna et fall lengre bak i feltet. Marthe Skjolden var en av de uheldige. Når feltet var samlet igjen la jeg meg litt inn i feltet. Deilig å ligge der. Det var som om vi var på roligtur. Vel, når bakkene begynte var jeg litt fremme og kjørte aktivt. Det var gøy for kroppen hadde ingen problem med å leke seg litt. Det ble litt fartsleker...og jeg vurderte om jeg skulle prøve å stikke. Jeg lå framme den siste mila...og prøvde sånn halvhjertet på et rykk. Men holdt litt for mye igjen for at det skulle gi utslag. Dermed økte de andre farten også og la seg på hjul. Vel, slik ble jeg liggende å dra feltet frem til den siste kilometeren...så både det med å legge seg riktig feltet før oppløpet og stikke gikk i grus. Litt frustrert ble det feilgiring i bakken og jeg så de andre gli i fra. Og nok en gang når jeg endelig fikk opp farten igjen...var det for sent og målgang var der. Skikkelig irriterende...jeg var jo ikke anpusten en gang og ikke antydning til å være sliten... Var veldig skuffet. Ikke ble det pall på Bjørg Eva heller. Men hadde vi greidd å samarbeide på et vis så kunne vi ha gjort et bedre resultat vil jeg tro. Noe vi burde jobbe med... Cecilie og Anita kjørte også veldig bra og hang fint med inn. Johanne Brustad hang fint med inntil noen få kilometer før mål. Flott kjørt av Askerjentene. Manglet litt på finishen da! Men dette skal vi jobbe med!

Alt i alt, kan jeg se meg fornøyd med mitt bidrag til helgen med en 3 plass i sammendraget. Og ikke minst herlig å kjenne at kroppen endelig funker som den skal!!!! Om vi får timet dette så kan det love bra for NM :) Gleder meg til neste helg med Norges Cup på Eidsvoll. Da blir vi ganske mange Askerjenter også... :)


God opptur i rankrittet - Ryerittet 9 mai 2010

To korte ritt ble fullført søndag. Været var ikke så ille...litt sol og litt skyer...ikke så veldig varmt men helt greitt :) Deilig at det ikke regnet i allefall.

Dagen startet med at jeg våknet med en god kropp og bena virket utrolig bra...herlig å våkne til en rittdag med slike følelser. Dessuten var jeg fast bestemt at i dag skulle det bli pallen. :)

Når vi var fremme i Maridalen startet vi med oppvarming i løypa før temporittet som var på bare 8.3 km.... Formen virket forsatt ganske grei....og bena ikke så verst. Det var ikke temporittet jeg trodde jeg skulle på pallen på men da jeg hørte at hverken Linn eller Bjørg Eva skulle være med var jo sjansen der også :) Vel, bestemte meg for å kjøre jevnt og trutt og se hva som skjedde uten å ta i egentlig...litt tullete å si kanskje for det er vanskelig å ikke ta i når startsnummeret først er på :) Men startet ganske rolig og etter 3 km tok jeg igjen lagvenninnen min Jannicke som startet minuttet før meg så det var jo oppmuntrende for meg...ikke for henne da stakkars... Men hun kom seg til mål hun også med jomfruturen på temposykkelen :) Selv kom jeg inn på 13.54...vel riktig nok hele 42 sek etter Emma Skjerstad som kom inn på 13.11 som var ganske grei tid ifht løypa.

Rolig og behersket stod jeg på startstreken til fellesstarten 45 min senere. Bra start...lå bra i feltet..helt til bakken før målgang kom... der giret jeg fryktelig feil og mistet altfor mye fart som gjorde det vanskelig å henge meg på de som lå i teten. Men det var vist bare Emma som holdt følge der... Hentet de igjen på flatene... Ble kanskje litt sliten for da bakken kom igjen trøblet jeg litt igjen og klarte ikke å henkte meg på denne gangen heller... og denne gangen måtte vi bare si hadet til feltet. 3 runde ble kjørt med Cecilie...som kjørte sterkt...men etter hvert ble vi hentet inn av en gruppe...med noen flere damer...blant annet med Anita. Da ble jeg ritt roligere og tenkte at nå kom vi til å få hjelp til å hente igjen de andre...men neida... Det endte med at vi Asker jentene måtte jobbe... De andre kjørte vist det de orket.... Men det var ikke det som skjedde i bakkene for da hadde de selvfølgelig en del krefter til overs. Vel, siste runde var det bare Henriette fra Rye som hang med når jeg hentet inn Cecilie i bakken som var virkelig i slaget...kjempe gøy å kjøre med henne :) Jeg fikk ligge litt på hjulet til Cecilie...Henriette lå beskyttet bak Cecilie og en annen kar... Dermed ble jeg for fristet med å stikke litt tidlig...men bakken var litt lengre og brattere enn jeg husket gitt... :( Henriette hentet siste krefter og tok meg igjen...kjipt. Jeg burde ha ta i det lille ekstre selv også...men, men...endte på en 3 plass. Cecilie kom rett etter og tok selvfølgelig 1 plassen i juniorklassen... Vi kom rundt 3 min etter Emma Skjerstad som tok 1 plassen i K-senior. Alt i alt er jeg fornøyd med rittene...og spesielt herlig synes jeg at kroppen begynner å komme seg igjen...og ikke minst bena :)

Gleder meg til å forsette sesongen og se utviklingen i laget... Vi har i allefall god stemning... :)

Resultatene kan dere se her: Fellesstart og Tempo
Les mer i arkivet » Mars 2014 » Januar 2014 » November 2013
Janne Simonsen

Janne Simonsen

34, Drammen

Livsglad, sporty og trivlig er vel det som beskriver meg mest. Snill, omtenksom, sosial og alltid i godt humør er andre ord som blir sagt om meg. Har selvfølgelig ikke bare gode sider, kan være fryktelig sta, kresen og påståelig...men selv kaller jeg det bare å ha ben i nesa...hihihi. Ellers er jeg bortskjemt av familie og venner som støtter meg når det går meg i mot. Jeg setter virkelig pris på dem, så når jeg ikke er på jobb eller sykkel går mye av tiden min til dem. Jeg er nå utdannet som muskelterapeut ved Balanz i Sandefjord. Jobber nå i en tverrfaglig klinikk i Drammen, Synergi Helse hvor jeg stortrives. Flotte og meget dyktig kollegaer med stor faglig kompetanse. Yrket som massør er tungt fysisk, men de gode resultatene og tilbakemeldingene er verdt strevet. Jobber også som trenerrådgiver, med indirekte målinger på livsstilstester, energipauser og der jeg måtte kunne trå til. Trives med varierte og utfordrende oppgaver. Etter en hard og trivlig dag på jobben, er det deilig å kunne komme seg ut på sykkelen og belaste benene litt :)

bilde

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits